Den andre supermakten
Linker oppdatert: Tirsdag 27. juni 2006
Denne kommentaren sto på trykk i Aftenposten 26.06.06
Arnfinn Nygaard
Med andre ord: bistand, bistand og atter bistand. Saken er at utvalgets rapport ikke handler om organisasjonenes roller i utviklingssamarbeidet, slik tittelen feilaktig gir inntrykk av, men primært om de roller der staten ser seg tjent med dem i bistandsarbeidet. Utvalget kan ikke klandres for at det følger opp sitt mandat, men det kan klandres for å videreføre en begrepsbruk som tåkelegger og undergraver de frivillige organisasjonenes potensial i det internasjonale utviklingssamarbeidet.
En rapport fra FNs forskningsinstitutt for sosial utvikling (UNRISD) i fjor (les mer her) drøftet for eksempel de frivillige organisasjonenes roller, styrker og svakheter, ut fra følgende fire kategorier: protestmodellen, pressmodellen, forslagsmodellen og alternativ praksis-modellen. En annen rapport fra det samme instituttet (les mer her) ser på potensialet for endring i de globale bevegelsene som er opptatt av dagens utviklingsspørsmål og globalisering, bl.a. i tilknytning til Verdens sosiale forum. Den ser spesielt på organisasjoner som jobber med a) gjeldslette, b) handel, c) skatt på valutatransaksjoner, d) antikorrupsjon og e) rettferdig handel. Verdensopinionen er i New York Times blitt omtalt som "den andre supermakten" (les mer her). Det er i et slikt perspektiv de frivillige organisasjonenes roller nå bør vurderes.
Hvorfor er det slik at den ene norske regjeringen etter den andre begrenser de frivillige organisasjonenes rolle i utviklingssamarbeidet til bistand? Og hvorfor er det slik at de frivillige organisasjonene i det store og hele aksepterer dette? Jeg tror det skyldes at svært mange vegrer seg for å ta alvorlig at dette feltet dreier seg om politikk. Jeg tror mange finner det mer bekvemt å videreføre dette arbeidet innenfor en humanitær tradisjon, der det primært dreier seg om penger og der de frivillige organisasjonene er aktører på veldedighetens marked. På dette punktet har utvalget, etter mitt syn, gjort et svakt arbeid.
Etter Stortingets ønske fikk utvalget også i oppgave "å vurdere konsekvensene av de frivillige organisasjoners økonomiske avhengighetsforhold til staten, særlig med sikte på å vurdere i hvilken grad det har endret organisasjonenes handlingsrom". Utvalget synes i hovedsak å avfeie problemstillingen med henvisning til at "dette er en utvikling som har skjedd i alle land det er naturlig å sammenlikne Norge med" og at "organisasjonene hevder selv at de i liten grad tvinges til å forfølge andre mål enn de ønsker".
I virkeligheten er det nok heller slik at bistandspengene legger tunge begrensninger på organisasjonenes handlingsrom, uten at de nødvendigvis har følt seg tvunget eller i det hele tatt reflektert over det. De tilpasser seg "the flavour of the year". Virksomheten følger pengene og resultatet synes å passe relativt godt til Caplex' definisjon av ordet "korrumpere": bestikke; forderve, ødelegge moralsk. Man kan saktens klandre staten for å legge slike begrensninger, men situasjonen er først og fremst lite flatterende for de frivillige organisasjonene selv.
Det er godt mulig at rapporten fra Rattsø-utvalget inneholder mange gode tanker og forslag når det gjelder de frivillige organisasjonenes roller i bistanden. Problemet er at de frivillige organisasjonenes fremste potensial i det internasjonale utviklingssamarbeidet ikke ligger i bistanden.
Aktuelle lenker:
- Organisasjonenes roller - etter Rattsøutvalgets rapport, aktuelt på rorg.no
_____
Dette korrekte tallet er omlag 2,4 milliarder kroner. 3,2 milliarder omfatter også norsk bistand via utenlandske organisasjoner.
: