Kommentaren sto på trykk i avisa Klassekampen 19.06.06

Siv Mjaaland, informasjonsrådgiver i CARE Norge

Hvor store forskjellene er, varierer fra land til land, men alle land i verden sliter med disse skavankene. FN er av dem som er flinkest til å dokumentere verdens mangel på likestilling.

FN er også av de flinkeste til å snakke høyt og tydelig om at dette ikke aksepteres. Diskriminering er ikke greit. Kravet om at kvinner skal inkluderes og likestilles med menn, er forankret i to argumenter, ett som vedrører rettigheter og ett som vedrører effektivitet. Rettighetsargumentet sier at kvinner har vedtatte rettigheter som brytes ved at de nektes deltagelse og på andre måter diskrimineres. Effektivitetsargumentet sier at diskriminering av kvinner hindrer utvikling og fattigdomsbekjempelse. Diskriminering av kvinner er rett og slett et økonomisk draw-back!

FN protesterer altså mot damediskriminering. Gjennom blant annet tiltak som Tusenårsmålene og ulike resolusjoner og konvensjoner setter FN fokus på problematikken, og mange, blant annet «jeg-er-flinkest-i-klassen»-Norge, setter sin lit til at FN skal ordne opp. Bestillingen er grei: Nummer en: finn en lur måte å bekjempe kjønnsdiskriminering på, og nummer to: gjør det.

Hvis man forholder seg til FN-diskursen, så vet man at jo da at denne bestillingen blir tatt seriøst. Kvinner er et hett tema i høyhuset i New York. Likestilling er på agendaen så å si hver uke. Her er det noen som tar fatt! Noen er FN og det som det taes fatt i er kvinner.

FN sverger til «Gender mainstreaming» og «Gender balancing». «Mainstreaming» vil si at alle politiske områder skal diskuteres også ut fra et kjønnsperspektiv, likestillingsperspektivet skal med andre ord integreres. «Balancing» er lik representasjon av kjønnene.

Begge strategier er viktige, ingen av dem sikrer likestilling alene. Kvinners rettigheter ivaretaes ikke nødvendigvis selv om halvparten av alle verdens beslutningstakere er kvinner (ehem – det finnes vel strengt tatt ikke empirisk belegg for denne påstanden). Likeledes sikrer ikke nødvendigvis en integrering av likestillingsperspektivet at likestilling blir en realitet. Derfor kjører FN dobbel damestrategi. Flott det, men fikser de to strategiene likeverd og likestilling mellom kjønnene når de slås sammen? Er dette et eksempel på at en pluss en blir tre, synergier og tjo og hei? Niks. Svaret er nei, så langt derifra. Men hvorfor ikke?

En hindring er at «Gender balancing» ikke skjer i praksis i FN-systemet. FN er en mannsbastion. Kjønnsbalansering er ikke annet enn en artig vits de høye FN-herrene morer seg med i badstuen etter tenniskampen, med en schnaps i hånda og ti afrikanske land på samvittigheten.

Det er over 60 år siden FN lanserte seg som progressiv kvinnevenn, det er vel ikke så veldig rart om man begynner å titte litt utålmodig etter resultater?

«Gender mainstreaming», da? Med få unntak så er det ganske skrint der óg. Hvor ofte hører du FN snakke om kvinner når de ikke har satt seg ned for spesifikt å snakke om kvinner? Ikke ofte. Kvinneorganene i FN; Instraw, Unifem og Daw er fine på papiret, men rimelig fattige og maktesløse i virkeligheten. Det ser ut for meg som om FN driver med lurendreieri.

FNs oppskrift for å snike seg unna likestilling er som følger: Finn på to strategier, skyld på den andre hvis den første ikke virker, la dem slå hverandre i hjel og fortsett å ansette og snakke om menn overalt (bortsett fra kanskje noen spreke dame-interns!). Til alle reaksjonære mannsbastioner som trenger et skalkeskjul for å opprettholde patriarkatet: Følg FNs «likestillingsstrategier» – oppskriften har funka i flere tiår.

Hva skjer fremover da? Stoltenberg er medlem av Høynivå-panelet som skal foreslå reform av FN. Han bør definitivt begynne å snakke litt tydeligere jentesnakk snart. Mer penger og makt til FNs kvinneorganer, implementering av likestillingsstrategiene.

Kommer Jens til å gjøre det? Jeg er usikker. Det har vært en lei tendens til at norske politikere snakker om likestilling og likeverd så tårene strømmer nedover runde feministkinn. Men så stikker de til utlandet, og hva skjer da? Ikke et ord. Ikke et kvidder om kvinner slipper ut gjennom leppene til Støre, Stoltenberg og co.

Si meg, tror norske politikere at feminister ikke kan lese engelsk? Det skal faktisk ikke mer enn et par nettklikk til for å finne ut hva som skjer på bortebane.

Den nylig avholdte FN-toppmøtet om hiv og aids (UNGASS) var en opptur. Erik Solheim lovte at han skulle snakke om sex, drugs and blood, og det gjorde han sannelig også. Slutterklæringen ble bedre enn forventet, reaksjonære konservative fra USA pluss muslimske land fikk ikke satt en stopper for et sluttdokument som virkelig kan bety en endring i strategiene for bekjempelse av verdensepidemien.

FN har gjort mye bra for den internasjonale kvinnebevegelsen, saker har blitt satt på den internasjonale agendaen lenge før mange stater har klart å få ut fingeren. Og potensialet til et velfungerende FN er stort. Det forutsetter imidlertid at vi snart ser en bevegelse fra retorikk til praksis.

Aktuelle lenker:

Se De rødgrønnes FN-reform, rorg.no