Utvalget som utviklingsministeren nå skal sette ned kan kanskje bidra til en granskning av i hvilken grad Norge faktisk følger opp de prinsipper for globale fellesinteresser som et flertall på Stortinget gikk inn for da det for omlag 10 år siden behandlet St.meld.nr.19 (1995-96) om hovedtrekk i norsk politikk overfor utviklingslandene (les Stortingets innstilling her):

"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener det er viktig å erkjenne at egen interesse og felles interesse ikke alltid vil være sammenfallende. I en verden med ulik fordeling av ressurser og makt er det umulig å overse de interessekonflikter og interesseavveininger som vil måtte finne sted. Dette flertallet mener at dersom det i vår egen Sør-politikk oppstår tilfelle av konflikt mellom egeninteresse og fellesinteresse, så må vi som nasjon være villige til å gi slipp på egne kortsiktige interesser, til fordel for løsninger som gir størst mulig utviklingseffekt for utviklingslandene."

Erik Solheim (SV) var den gang, som medlem av Stortingets utenrikskomite, blant de som stilte seg bak denne merknaden. Da hans utviklingspolitiske redegjørelse til Stortinget ble drøftet 23. mai i år (les referat her) var opplysningen om initiativet til dette utvalget blant de initativene som ikke ble særlig kommentert av representanter fra Høyre og FrP (Korreksjon, se her). SVs Ågot Valle mente imidlertid at dette var en opplysning som var "viktigere enn det kanskje kan se ut til i første omgang" og Venstres Anne Margrethe Larsen pekte på utvalgets betydning for utvikling av styringsredskaper i bistanden.

På dette feltet er de mange etiske utfordringer å ta tak i - ikke minst når det gjelder norsk politikk og norske interesser knyttet til produksjon og forbruk av olje og gass, såvel som forvaltning av oljefondet (se f.eks. Olje og etikk, rorg.no 21.11.05).

Gjennom utvalgets arbeid vil vi få muligheten til å se sammenhenger og ta et helhetlig grep, sa Ågot Valle (SV) under debatten i Stortinget. Hun så behov for en bred offentlig debatt og påpekte at:

"I dette arbeidet er det viktig å trekke inn kunnskap fra et bredt spekter av fagfolk og aktører, ikke minst representanter for kunnskapsinstitusjoner og nettverk i sør. Det er viktig å sørge for at det blir en bred offentlig debatt her heime, og derfor mener jeg at en stortingsmelding må vurderes."

Blant de som har sett på konsekvensene av norsk politikk overfor utviklingslandene er FIVH/NorWatch, som i et spesialnummer av magasinet Folkevett i 2004 skrev følgende på lederplass (les hele her):

"Fredsforhandlinger, raus bistand, verdikomité, verdensmestere i velferd og flinkest i den internasjonale miljøklassen. Det er en viktig del av det norske selvbildet. Virkeligheten er annerledes.

Norge står for rå kapitalisme. Norge utnytter og tramper på urfolk. Norge raserer naturskog. Norge dumper lønninger. Norge nekter fagorganisering. Norge investerer i atomvåpen, tobakk, barnearbeid og strør penger over korrupte regimer."

Til tjeneste for hvem?

Utvalget skal bl.a. se på konsekvensene av norsk politikk overfor utviklingslandene når det gjelder handel. Dette ble i 2004 - når det gjelder Norges politikk i tjenesteforhandlingene (GATS) innenfor Verdens handelsorganisasjon (WTO) - utredet for Attac Norge av Helene Bank ved IGNIS. I rapporten Til tjeneste for hvem? (last ned hele rapporten her) ble den samme utfordringen belyst, som nå trolig også vil være en del av grunnlaget for det offentlige utvalget Solheim skal nedsette. I rapportens forord står det bl.a.:

"Rapporten dekker ikke bare mulige konsekvenser av den norske regjeringens krav om GATS-liberalisering i utviklingsland. Det er også søkt å finne ut hva og hvem som er drivkreftene bak regjeringens krav, og hvilke måter både næringsinteresser og norsk bistand samsvarer med, og kanskje driver fram en slik prioritering i norsk utenrikspolitikk. Gjennom en slik analyse kan vi forstå demokratiet i vårt eget samfunn bedre, og vi kan utarbeide en strategi for hvordan vi kan bevare norsk velferd og demokrati uten å ødelegge for andre folks og lands muligheter og valg. Og det bør gi et grunnlag for å vurdere hva som kunne bidra til utvikling i utviklingsland."

KrFs Jon Lilletun påpekte at det ikke alltid er så lett å ta hensyn til utviklingslandenes interesser når egne interesser veier tungt:

"Det som kan verte problemet med ei samordning av politikken på ulike sektorar, er at våre heimlege interesser og sektorar veg svært tungt i høve til u-landsinteressene, og særlig interessene til dei aller fattigaste. Tidlegare freistnader på samordning har til dels resultert i at utviklingspolitikken har vorte tilpassa våre eigeninteresser og ikkje utforma ut frå u-landa sine premissar. Dette hugsar vi m.a. frå den famøse skipseksportkampanjen i slutten av 1970-åra. Etterdønningane etter den slit vi framleis med."

Profitabel fellesinteresse?

- Eg gjev sterk støtte til initiativet, sa Lilletun videre, men trakk også fram en annen fallgruve:

"Den andre fallgruva samordning kan føre til, er at samarbeidet vert dreidd bort frå det dei fattigaste i u-landa treng mest, over til eit profitabelt næringssamarbeid innanfor den moderne sektoren i u-landa. Difor er det to ting eg ber statsråden garantere meg at han held fast på i det nye initiativet. Stikkorda her er fattigdomfokus og heilskapleg politikk."

Faren for en slik kopling ble også påpekt av Kirkens Nødhjelp, i deres kommentar til den utviklingspolitiske redegjørelsen (les mer her):

"Utviklingsministeren signaliserer i sin redegjørelse at Norge må konsentrere innsatsen mer om områder der vi er gode. Kirkens Nødhjelp er enige i at Norge bør vektlegge områder der vi har kompetansefortrinn.
- Vi forutsetter imidlertid at regjeringen er oppmerksom på den norske stats dobbeltrolle som storeier av kommersielle selskaper. Det vil her være av avgjørende betydning at det etableres vanntette skott mellom norsk utviklingshjelp og norske selskapsinteresser i utviklingsland på områder som olje og energi, sier Sommerfeldt."

Det kan i den sammenheng være verdt å merke seg at Solheim innledet sin orientering om utvalget med å si at "Vi vil arbeide for at norsk politikk og næringsliv trekker i samme retning".

Vekst og forbruk versus fattigdomsbekjempelse?

I sitt hovedinnlegg i Stortingets debatt om redegjørelsen la utviklingsminister Erik Solheim avgjørende vekt på økonomisk vekst som veien å gå for å bekjempe fattigdom:

"Jeg er for fattigdomsbekjempelse og fattigdomsorientering, men det kan ikke bety at hvert eneste prosjekt og program i første omgang direkte skal treffe de fattige. Det er vekst og spredning av den veksten som har vist seg å hjelpe. Øst-Asia har her på en måte satt et eksempel: formidabel økonomisk vekst, men også en stat som er i stand til å sikre at folk får del i den. Og framfor alt er det også behov for frivillige organisasjoner, effektive politiske partier og andre som kan sikre at veksten treffer de fattige."

Debatten om hvorvidt økonomisk vekst er veien å gå er imidlertid fortsatt omstridt (se f.eks. Økonomisk vokseverk: miljø og fattigdom, rorg.no 16.02.06). På dette området, der mange mener det er konflikt mellom norsk politikk (og forbruk) og utviklingslandenes behov, såvel som hensynet til miljøet, ble ministeren utfordret av KrFs Bjørg Tørresdal. Under debatten i Stortinget sa hun bl.a.:

"Jeg vil gjerne utfordre statsråden og Regjeringen når det gjelder fattigdomsbekjempelse og miljø. For her er det en – for mange – ubehagelig sammenheng. Det er min påstand at vi kan ikke løse fattigdomsproblemene med økonomisk vekst. Det er ikke bærekraftig. Vi må løse fattigdomsutfordringene i verden med omfordeling. Det betyr i klartekst at vi må stoppe forbruksspiralen. Det betyr at den rike delen av verden må få mindre og de fattige mer. Det er nok mat i verden, den er bare feil fordelt."

FrPs formann Siv Jensen delte ikke Venstres synspunkter og sa bl.a:

"Jeg ønsker at alle verdens fattige skal få tilgang til den forbruksutviklingen som vi nyter godt av i dette landet, og som vi har fått som følge av økonomisk vekst og utvikling gjennom lang tid. Det ønsker jeg for alle kinesere, og det jeg ønsker jeg for alle afrikanere. Hvorfor i all verden skal vi frata dem den muligheten? Og hvordan kan man påstå – som enkelte gjør i denne sal – at nøkkelen til suksess kun er å omfordele den rikdommen som er skapt i vår del av verden, til den del av verden som ikke har lykkes."

I sitt avsluttende innlegg kommenterte utviklingsministeren denne debatten slik:

"Så er jeg enig med Siv Jensen på et viktig punkt, om det nærmest å holde oppe en moralistisk fane og si at alle andre land i verden skal nektes det vi har fått. Jeg ville ikke reise rundt med det budskapet. Ingen kommer til å se meg reise til Kina for å fortelle at det er livsfarlig at kineserne får biler, mens vi skal få beholde våre. Det kommer tusen nye biler ut på veien i Peking by hver dag. Det er 300 000–400 000 i én by pr. år. Men med mindre vi gjennomfører vesentlige og drastiske reduksjoner i vårt forbruk, har vi ikke noe grunnlag for å kreve det av andre. Så vi må se på vårt eget forbruksmønster, men framfor alt må vi se på hvordan vi kan få til en teknologisk endring og en mer fornuftig politikk totalt sett i verden der kollektive løsninger selvfølgelig må stå i sentrum, ikke bare privatbilisme."

Å være på ballen i internasjonale fora

Å hoppe etter Hilde… var tittelen på det første intervjuet Norads magasin Bistandsaktuelt hadde med utviklingsminister Erik Solheim sist høst. Også på dette feltet var det et moment Jon Lilletun (KrF) fant grunn til å trekke fram i debatten om det nye utvalget:

"Det er eit aspekt til som eg vil minne om. Utvalet skal sjå på norsk politikk i samanheng. Det skal ha eit nasjonalt sikte. Det er viktig, men ikkje nok åleine. Noko av det eg vonar den nye statsråden kan følgje opp etter tidlegare utviklingsstatsråd Hilde Frafjord Johnson, er evna til å vere på ballen i høve til globale prosessar knytte til handel, gjeld, investeringar – altså dei globale rammevilkåra, dei store systemspørsmåla. Dette perspektivet sakna eg faktisk i statsrådens elles fyldige utgreiing. Eg vil gjerne utfordre statsråden til å seie noko meir om dette. Korleis meiner statsråden at Noreg no konkret kan gjere noko for å hjelpe dei fattigaste u-landa innanfor ramma av dei fastlåste globale handelsforhandlingane i WTO?"

Solheim lovet at han ville forsøke å være raskt på ballen:

"Jon Lilletun utfordret meg på å være raskt på ballen, som det Hilde Frafjord Johnson var, i internasjonale fora. Ja, det vil jeg forsøke å være. La meg ta et eksempel på hva vi har gjort: En del frivillige organisasjoner med engasjement for urbefolkninger i Kongo bad oss ta opp i Verdensbanken de negative virkningene av skog-programmene. Vi fikk den nordiske gruppen til å avstå fra å stemme, noe som i norsk målestokk er en veldig forsiktig reaksjon, men som altså i Verdensbanken er så sjeldent at dette ble det virkelig lagt merke til. Det har ført til at Verdensbanken har satt folk til å studere disse programmene, gå gjennom dem på nytt, og de har inngått i en dialog med de frivillige organisasjonene som var kritiske. Det besøket vi hadde fra Verdensbanken i Oslo i går, må delvis ses i lys av nettopp den stemmegivningen. Dette er et eksempel på at vi ønsker å være raskt på ballen."

---

Aktuelle lenker:

• Stortingsdebatten - om resultater i bistanden, rorg.no 09.06.06
• - Viktig med stø kurs i utviklingspolitikken, rorg.no 24.05.06
• Referat fra Stortingets debatt om utviklingsministerenes utviklingspolitiske redegjørelse, Stortinget 23.05.06
• Ny eller stø kurs i utviklingspolitikken?, rorg.no 18.05.06
• Utviklingspolitisk redegjørelse i Stortinget, utviklingsminister Erik Solheim 16.05.06 
  
• Til tjeneste for hvem?, utredning av Helene Bank (IGNIS) for Attac, 2004
• Kapitalisme på norsk, spesialnummer av Folkevett 06/2004

For ytterligere bakgrunn om norsk sør-politikk, se:

• Norsk sør-politikk, temasider fra rorg.no
• Parliament Watch, rorg.no

 

---

 

Korreksjon:

Red. er i ettertid blitt gjort oppmerksom på at det også i Finn Martin Vallersnes (H) tilsvar til Siv Jensen (FrP) under debatten i Stortinget signaliseres en positiv støtte til Solheims initiativ:

"En skal ha fulgt særdeles dårlig med i de senere årene hvis en ikke har klart å oppfatte at det pågår en betydelig debatt om utvikling av evalueringsverktøy, ikke bare for revisjon, men også for effektmåling, utvikling av resultatmål og definisjoner og konfrontering av konsekvenser, både overfor oss som givere, og overfor mottakere ute, som praktiserer dette på en dårlig måte. Jeg går ut fra at statsråden selv kan utdype hva som ligger i de nye konsekvensanalysene en foreslår å gå i gang med, og som jeg synes er en utmerket videreføring av evalueringsmetoder. Jeg synes det hele vitner om et spontant innlegg fra en som egentlig har fulgt dårlig med."