Trygve Lie hadde rett i at det beste ville være at hele den internasjonale utviklingshjelpen ble formidlet gjennom De forente nasjoner. Selv ga han to viktige grunner: at alle verdens land er med i FN og at FN kan hente ressurser fra alle verdens kanter. I de år som siden er gått, er dette synspunktet i virkeligheten bare blitt styrket. Vi har sett hvordan de dominerende bistandsformene har gjort de fattige land mer avhengige i stedet for å gjøre dem mer selvhjulpne. Den største fordelen ved å ordne overføringen av ressurser fra rike til fattige land gjennom FN-systemet, er nettopp at avhengigheten vil bli minsket. I stedet for det vonde forholdet mellom giver og mottaker, mellom velgjører og forsorgsunderstøttet, får folkene i utviklingslandene å gjøre med et internasjonalt samarbeidsapparat som de selv er med på å styre.

Dersom FN overtar formidlingen av det vesentlige av den offentlige utviklingshjelpen, blir det også slutt på bistandsmaktenes praksis med å bruke pengegavene til å styrke sin egen makt og sine egne økonomiske interesser. Midlene vil bli fordelt etter faste og avtalte kriterier. Den sentrale rettesnoren blir å bidra til å oppheve fattigdommen, ikke å styrke bistandsmaktens kontroll over ressurser og markeder. Økonomisk omlegging vil ikke bli tvunget igjennom ved politisk diktat fra dem som sitter med pengesekken, men fremmet på grunnlag av utviklingsstrategier som de fattige land har vært med på å utarbeide uten ytre press - så langt det da er mulig i en tautrekking mellom fattig og rik..

I tillegg til dette kommer selvsagt fordelen ved et mer oversiktlig system. I det enkelte mottakerland blir pasienten - landet selv - i dag behandlet av et utall av ulike leger og kvakksalvere om hverandre, hver med sine oppskrifter og medisiner. Det skal godt gjøres å ikke bli sykere av en slik behandling. Selv om også FN-systemet er mangfoldig, vil mottakerlandet få en helt annen styring med en FN-bistand som blir samordnet innenfor rammen av landets egen utviklingsplan.

Skal utviklingshjelpen bli formidlet gjennom FN, er den rimeligste løsningen at FNs utviklingsprogram UNDP får den sentrale fordelingsrollen som det var tiltenkt allerede for tjuefem år siden. I styret for UNDP er landene på den nordlige halvkule forholdsvis langt sterkere representert enn i hovedforsamlingen, selv om utviklingslandene har fått beholde et knapt flertall. Her er det altså foretatt en viss avveining mellom økonomisk makt og hensynet til statlig likeverd, men ikke på en så utfordrende måte som i Verdensbanken og Valutafondet. Derfor burde selv temmelig restriktive industriland kunne godta at UNDP fikk det sentrale fordelingsansvaret, - selvsagt under tilsyn fra hovedforsamlingen og det økonomiske og sosiale råd. En slik reform burde medføre at UNDP konsentrerte seg om finansiering og samordning og trappet ned sitt arbeid med å sette i verk prosjekter. Dette rimer godt med det prinsipp om nasjonal iverksetting som FN har understreket stadig sterkere: Mottakerlandet skal ha ansvaret for sin egen utvikling. FN-systemet skal bistå med råd og midler.

Skulle vi få gjennomført en slik reform, ville det bli slutt på den uskikken at de rike land klatter ut øremerkete bevilgninger til finansieringsordninger og særorganisasjoner etter eget forgodtbefinnende. Bevilgningene ville bli stilt til rådighet for UNDP, som på sin side fordelte midlene til de enkelte utviklingsland etter faste regler og på grunnlag av landenes egne utviklingsplaner. UNDP ville også ha ansvaret for å videreføre ressurser til andre organer innenfor systemet, som flyktningekommissariatet, matvareprogrammet og de særorganisasjoner som er engasjert i arbeidet med globale bistandsoppgaver - selvsagt innenfor rammene av overordnete strategier trukket opp av det økonomiske og sosiale råd og hovedforsamlingen. Så lenge verden fortsetter å basere den internasjonale utviklingshjelpen på frivillige bidrag, bør de land som betaler, samtidig gi såvidt langsiktige tilsagn at FN-systemet får muligheter for framsynt budsjettering. Det bør bli slutt på at bistandsmaktene holder FN-systemet på pinebenken hvert eneste år, uten visshet for hvor mye de enkelte ledd kan regne med. Det er en skam at vi i dag gir FN mye dårligere planleggingsgrunnlag enn Verdensbanken.

Side om side med styrkingen av FNs rolle er det grunn til å bygge ned den maktstillingen Verdensbanken nå har skaffet seg. Så lenge denne institusjonen bygger på beslutningsregler som gir en uforholdsmessig overvekt til de rikeste og sterkeste landene, er det ingen grunn til at et land som Norge fortsatt skal være med på å gi banken en dominerende posisjon i forhold til FN-systemet. Da Verdensbanken på femtitallet fikk hånd om det internasjonle utviklingsfondet IDA, som i motsetning til banken selv kan yte rentefrie lån, og som danner grunnlaget for bankens enorme engasjement i utviklingslandene, skjedde det på en karakteristisk måte. Utviklingslandene hadde arbeidet for å få opprettet et sentralt utviklingsfond innenfor rammen av FN. SUNFED ble det kalt For å unngå at de fattige land skulle få avgjørende innflytelse på bruken av midlene, fikk en del av de største industrilandene ordnet det slik at fondet i stedet ble lagt til Verdensbanken. Der hadde de selv makten. Liknende operasjoner har de foretatt flere ganger, for å hindre at flertallet av verdens folk skal få avgjøre hvordan de ørsmå klattene til internasjonale utviklingsoppgaver blir brukt. I dag er det på tide at vi arbeider for at banken skal vende tilbake til sin opprinnelige bankrolle som en internasjonal bank for gjenoppbygging og utvikling. Der er det nok å gjøre. Valutafondet bør på sin side konsentrere seg om å få skikk på de internasjonale betalingsforholdene, hvor valutaspekulantene når som helst skaper kaos. Bistandsoppgavene bør FN-systemet ta seg av.

Også særorganisasjonene bør på sin side konsentrere seg sterkere om sine opprinnelige oppgaver, som internasjonale arbeidssteder for forskning, framtidsstudier, faglig utveksling og normativ virksomhet. De må få høve til å bygge opp igjen sin spesialkompetanse, som har forfalt og er blitt stadig mer overtatt av Verdensbanken gjennom årene med budsjettmessig sulteforing. Dette betyr ikke at særorganisasjonene skal slutte med alle bistandsprosjekter. Tvertimot kan de fortsatt trenge praktiske erfaringer fra felten. Men det vesentlige for dem bør være arbeidet med de globale oppgavene. I de forløpne år har særorganisasjonene kjent seg mer eller mindre tvunget til å konkurrere om bistandsprosjekter, fordi det var på dette området de kunne skaffe seg finansielle bidrag. Men det blir skjevt og ensidig dersom det bare er utviklingslandene som skal være FN-systemets klienter. Det som foregår i de rike land, er minst like viktig for verden. Derfor bør FNs særorganisasjoner skaffe seg en slik kompetanse at de kan virke som effektive rådgivere og kritikere også overfor de rike land, f.eks. på felter som økologi, internasjonal økonomi, sysselsetting, fredsarbeid og menneskerettigheter. Det er ikke bare de rike land som skal sitte som dommere over de fattige, slik det f.eks. skjer på Verdensbankens rådgivende konferanser. Vi trenger et FN-system som også gir de fattige muligheter for å være med på å vurdere og kritisere hvordan de rike oppfører seg. Dette betyr at særorganisasjonenes regulære budsjetter nå må bli styrket, ikke ved frivillige bidrag, men gjennom den ordinære budsjettbehandlingen i organisasjonenes bevilgende organer, slik som det ble foreslått i den nordiske FN-studien for få år siden. Dette vil på nytt gi dem rom for planlegging og faglig fordypning.

Når det gjelder feltarbeidet i det enkelte utviklingsland, har FNs hovedforsamling forlengst gitt rettesnoren gjennom sine instrukser til UNDP: Mottakerlandet skal selv ha ansvaret for å klarlegge sine behov, legge sine planer og sette i verk de programmer som får støtte fra verdensorganisasjonen. Det skal være slutt på formynderrollen. Dette betyr at ansvaret blir klart: Myndighetene i mottakerlandet får selv kassere inn gevinsten for de gode resultatene eller svare for de feil som blir gjort, om det går galt, . Hvert folk får selv stille sine ledere til ansvar hvis de ikke fyller kravene. Og viktigst: De lokale krefter får selv høste lærdom av arbeidet. I siste omgang fins det neppe noen annen brukbar oppskrift til egen utvikling: Mennesker lærer ved å utrette oppgavene selv, ikke ved å bli administrert utenfra.

Men betyr ikke dette at det blir slutt på den direkte kontakten mellom norske bistandsmiljøer og menneskene i utviklingslandene? Blir det ikke her knyttet verdifulle bånd, som ville gå tapt hvis vi ga avkall på NORADs bistandsvirksomhet? Er det ikke verd å ta vare på den samkjenslen som blir bygget opp mellom norske fredskorpsdeltakere og frivillige hjelpearbeidere på den ene siden og folkene i sør på den andre siden? Jo, her bli det skapt verdifulle kontakter. Dem er det verd å verne om. En radikal overføring av utviklingshjelpen til FN vil selvsagt føre til at NORAD kan nedlegges, i hvert fall i sin nåværende form, sammen med de andre statlige bistandsorganisasjonene i OECD-landene. Men utviklingslandene vil fortsatt trenge faglig rådgivning og veiledning. Forskjellen blir at de selv får finne ut hva de trenger, vurdere hva det koster og knytte de nødvendige kontakter - i stedet for at bistandsmaktene dytter på dem sine egne folk. Det vil si at bistandsarbeiderne må tjene mottakerlandene - og slutte med å oppfatte seg som utsendte inspektører fra det landet som betaler. Dette kan bare være av det gode. Det blir utviklingslandene og delvis også organisasjonene i FN-systemet som får hyre inn bistandsarbeidere, engasjere konsulenter og kjøpe de ressursene de trenger. Men i tillegg vil det også være bruk for gjensidige utvekslingsordninger - fagfolk, ungdom og frivillige organisasjonsfolk fra sør og nord som besøker hverandre, løser oppgaver sammen eller yter dugnadsinnsats. Humanitær innsats i nøds- og katastoifesituasjoner vil det nok også bli bruk for fortsatt. Personkontaktene vil ikke falle bort. Men de vil ikke lenger bli styrt ensidig fra nord. Utviklingslandene vil få større makt til å velge sine samarbeidspartnere.

For øvrig kan ingen nekte noe land å fortsette med å yte egen bistand til fattigere land, selv om den internasjonale utviklingshjelpen i sin alminnelighet blir overført gjennom FN. Medlemsstatene i FN kunne bli enige om en fast norm, f.eks. at alle land, rike som fattige, minst yter en viss prosentandel av sin nasjonalinntekt til FNs utviklingsprogram. I første omgang ville det være naturlig å begynne med en prosent eller i verste fall 0,7 prosent-målet. Dersom noen ønsker å yte mer enn normen, kan de selvsagt gjøre det. Dersom de også ønsker å opprettholde visse tosidige ordninger i tillegg, f.eks. til fredskorpsvirksomhet eller faglig, kulturelt eller vitenskapelig samarbeid eller til humanitære oppgaver, ville det også være helt i sin orden. Hovedsaken er at FN-systemet blir den samlende og avgjørende kanalen.

Men kan vi være sikre på at midlene blir vel brukt når utviklingslandene får hånd om dem uten giverkontrollen? Risikerer vi ikke mer svinn og korrupsjon? Betyr ikke dette at vi som virkelig kan tingene, mister innflytelse? Til det er å si at dersom vi vil overføre det utøvende ansvar til det enkelte utviklingsland, kan vi ikke samtidig beholde det selv. Vi kan ikke både gi en gave og kreve at vi fortsatt skal bestemme over den, som vi hittil har holdt på med, etter mønster av den kjente norske skikkelsen Juksemaker Pipelort. Her må det bli truffet et valg. La oss heller ikke bli så besatt av kontrollspørsmålet at vi glemmer at i dag dreier den internasjonale gavebistanden seg tross alt bare om tarvelige 0,3 prosent av den rike verdens svimlende årsinntekter. Men dessuten gis det tre svar på disse spørsmålene som er verd å understreke: For det første vet vi ikke om det blir mer feilslag og tilbakeslag om utviklingslandene overtar styringen av bistandsmidlene selv. Verdensbankens egen evalueringsavdeling - av alle - har fastslått at mer enn hvert tredje bankprosjekt har slått feil. Bistandsmaktene har selv gjort nok av fatale feilgrep i de år som er gått. Kloke folk har pekt på at det jo er industrilandene som har sittet med pengemakten og hatt den reelle styringen av bistandsprosjektene. Derfor har de trolig større ansvar for feilslagene enn mottakerlandene selv. For det andre: Som nevnt ovenfor kan vi ikke vente utvikling med mindre de fattige folkene får prøve seg selv og gjøre sine egne erfaringer.

Alt dette betyr likevel ikke at innflytelsen vår blir borte. Her kommer det tredje svaret på spørsmålet om kontrollen med overføringene gjennom FN-systemet: De rike land har full frihet til å delta i beslutningsprosessen og kontrollvirksomheten i FN. Både i FNs hovedforsamling og i ECOSOC kan de bidra til å fastlegge de generelle prinsippene for FN-bistanden. I styret for UNDP kan de være med på å avgjøre fordelingen av midlene, og i styrene for særorganisasjonene og de enkelte FN-organene kan de delta i drøftingen av de konkrete programmene. De rike land, som må betale det meste av overføringene, kan være med på å ta stilling til rapporter om bruken av midlene. De kan støtte seg til undersøkelser fra FN-systemets felles revisjonsorgan, JIU, og fra andre kritiske utprøvinger

av FN-bistanden. De kan gjøre sine egne feltobservasjoner, om de ønsker det. Gjennom de organer FN har for å verne menneskerettighetene, kan de angripe regimer som måtte bruke den internasjonale utviklingshjelpen til uverdige eller umenneskelige formål og bane veien for mottiltak. Den avgjørende forskjellen er at vi avvikler en paternalistisk giverkontroll til fordel for en felles, demokratisk beslutningsprosess. Vi satser på at det går an å få kollektive styrings- og kontrollorganer til å virke i verdenssamfunnet. Det gis gode eksempler på at dette lar seg gjøre.

Endelig: Er et slikt reformprogram gjennomførbart? De fleste vil kanskje svare nei på dette spørsmålet. Utviklingslandene ønsker nok stort sett sterkt at all internasjonal utviklingshjelp blir kanalisert gjennom FN-systemet. Men de ledende bistandsmaktene vil føle at dette tar fra dem kontrollen. Lederne i næringslivet i de rike land vil protestere, fordi de frykter for at det ikke blir like lett for dem å skaffe seg kontrakter fra FN-systemet eller fra mottakerlandene som fra hjemlige bistandsorganisasjoner. Folk som lever av å styre med bistandsprosjekter, vil grave opp argumenter for at vi trenger giverkontrollen dersom skattepengene våre skal bli tatt vare på. Hele bistandsbyråkratiet vårt, både det statlige og det private, vil sette seg imot reformen. Kort sagt: Det vil bli svært vanskelig å få til en slik omlegging. Veien fram er lang. Men for de folk i nord som har sympati med kravet fra sør om å gjøre FN-systemet til den samlende kanalen for overføringer fra rike til fattige land, går det an å ta fatt på veien. Enhver marsj framover begynner med de første skritt.

Likevel vil heller ikke dette være den ideelle løsningen. Det vi hittil har drøftet, gjelder en hel eller delvis overføring av den offisielle gavebistanden til FN-systemet. Men fortsatt dreier det seg om overføringer som er avhengige av milde gaver fra rike land. Selv om en samlende FN-ordning vil være et enormt framsteg sammenliknet med det rådende virvaret, vil det derfor fortsatt klebe usikkerhet og vilkårlighet ved løsningen. Fra starten var det meningen at hele FN-systemets virksomhet skulle bli finansiert ved pliktige, årlige innbetalinger fordelt på landene etter økonomisk bæreevne. Det ville ha vært en forstandig og solidarisk ordning. Den ville også ha medført at mottakerlandene selv betalte en forholdsmessig del av den internasjonale innsatsen. Dermed ville systemet ha fått et viktig innslag av likeverd. Ordningen ville ha gitt forutsigbarhet og sikkerhet. Men dessverre falt altså FNs hovedforsamling i 1949 for det som sikkert fortonte seg som den letteste løsningen den gang, å basere overføringene til de fattige land på appeller til de rikes veldedighet. Men en "giver" kan nekte å betale sin del. Andre kan nekte å være med på økninger dersom de ikke syns at byrdene blir rimelig fordelt mellom giverlandene. I slike situasjoner vil den uvilligste deltakeren lett komme til å sette standarden. Resultatene av et slikt system blir triste i en verden hvor selv de villigste bidragsyterne er småskårne.

Den norske bistandskommisjonen har uttrykt mange gode tanker om hva som er god bistand. Særlig har den lagt vekt på at fattigdommen og miljøbelastningene er et felles ansvar for hele det internasjonale samfunn. Men dessverre har ikke kommisjonen stilt de grunnleggende spørsmål om hvordan omfordelingen mellom nord og sør burde foregå i en rettferdig og velordnet verden. Er det riktig å fortsette med å avlaste vår samvittighet ved hjelp av almisser fra de rike til de fattige, slik vi nå gjør? I vårt eget land har vi forlengst forlatt den typen velferdsordninger. Er ikke tiden kommet til å bevege seg fra veldedighet til lovordnet økonomisk omfordeling også i verdenssamfunnet? Disse spørsmålene trenger å bli stilt. Vi kommer tilbake til dem i de kapitlene som nå følger.