Den tosidige bistanden fra de enkelte OECD-land går først og fremst til utviklingsland som bistandsmakten har nære forbindelser med av historiske, geografiske eller økonomiske grunner. Bare femdelen av denne bistanden når fram til de aller fattigste landene, til tross for at alle de offentlige bistandsorganisasjonene hevder at et hovedmål med virksomheten deres er å bekjempe fattigdommen. I følge UNDP yter f.eks. USA en bistand på 250 dollar per innbygger til utviklingsland med høyere inntekter, som f.eks. Israel.. De fattigste landene som får støtte fra USA, får til sammenlikning en dollar per innbygger. På dette punkt er de nordiske land og Nederland markerte unntak: Bistanden deres er nesten utelukkende rettet inn mot fattige land. Likevel forteller ikke valget av mottakerland uten videre om bistanden virkelig når fram til de fattigste folkegruppene. Statistikken til de statlige bistandsorganisasjonene gir i dag et altfor dårlig grunnlag til å vurdere fattigdomsorienteringen. I sin rapport om menneskelig utvikling i 1994 forsøker imidlertid UNDP å regne ut hvor mye av bistanden som går til å dekke slike grunnleggende menneskelige behov som grunnutdanning, forebyggende helsetjeneste, rent drikkevann, sanitær-ordninger, familieplanlegging og ernæring. Gjennomsnittet er mindre enn sju prosent. Danmark og Norge kommer ut på topp, med henholdsvis 25 og 17,9 prosent. Tyskland og Sverige er på bunn, med 2,1 og 2,9. Selv om vi bør ta de siste tallene med en klype salt, fordi det statistiske underlaget er så mangelfullt, er det ingen tvil om hovedresultatet: Det er lite sammenheng mellom hva OECD-landene sier om fattigdomsorientering og hva de gjør i praksis.

Nær halvparten av all den tosidige bistanden går i følge OECDs utviklingskomite DAC til økonomiske og sosiale grunnlagsinvesteringer innenfor kraftforsyning, samferdsel, skolestell, vannforsyning osv. Fireparten av all bistanden er bundet til leveranser av varer og tjenester fra det landet som betaler. Men selv om det ikke foreligger noen formell binding, virker systemet slik at betalerlandet som regel får leveransene. Bistandsmaktene velger ut prosjekter innenfor områder hvor de mener at de selv kan stille opp med den teknologi og fagkunnskap som trengs. De data som er tilgjengelige om dette forholdet, tyder på at over seksti prosent av bistanden gjennomgående blir brukt i giverlandet. NORAD anslår at 43 prosent av det totale bistandsbudsjettet i 1992 ble brukt til å kjøpe norske varer og tjenester.

En gruppe av frivillige organisasjoner som arbeider med bistandsspørsmål i de 21 OECD-landene, er gått i gang med å utarbeide sin egen årlige skyggerapport som et kritisk alternativ til den offisielle DAC-rapporten. I "The Reality of Aid 94" hevder disse organisasjonene at bistandens virkelighet er dyster. Den samlete offisielle bistand fra OECD-landene er på vei nedover. Samtidig blir kvaliteten av bistanden svekket. Over hele linjen gis det økte tendenser til å bruke bistanden på måter som særlig gagner betalerlandets eget næringsliv. Dessuten blir utviklingshjelpen til landene i sør undergravd ved at andre formål legger beslag på økende deler av de minkende budsjettene: nødhjelp, fredsbevarende operasjoner, bistand til Øst-Europa, underhold av flyktninger i betaler-landet osv. Fra 1989 til 1992 falt bistanden til hver av de fattige menneskene i Afrika sør for Sahara gjennomsnittlig fra 80 til 69 dollar for året. Med mindre det blir tatt et krafttak for å gjøre kampen mot fattigdommen til hovedsaken, vil milliarder av dollar bli unndratt de menneskene som trenger dem mest, hevder rapporten.

Andre sider ved bistanden er minst like problematiske.

Både i Norge og andre OECD-land er spørsmålet stadig oftere blitt reist om vi ikke produserer avhengighet ved den dominerende måten vi forsøker å hjelpe på. Det har gang på gang vist seg at et prosjekt faller sammen når bistandsmakten anser oppgaven for avsluttet og trekker sine egne eksperter og ressurser ut. En av årsakene er fattigdommen i mottakerlandet: Prosjektet har vært lagt opp på et høyere teknologisk nivå enn mottakerne klarer å holde vedlike. En annen årsak kan være at prosjektet er blitt presset ned over hodene på mottakerne. Det er blitt drevet fram av bistandsmakten, som gjerne vil ha avsetning for egne leveranser og tjenester. Lokalbefolkningen har ikke selv fått klargjøre hva som trengtes av bistand eller være med på å bestemme hvordan prosjektet skulle utformes. Ofte bygger bistandsmakten dessuten opp en egen prosjektadministrasjon som er uavhengig av mottakerlandets sentrale og lokale forvaltning. Dermed får ikke prosjektet festet røtter som holder i lokalsamfunnet når pengetilførslene utenfra stopper opp. NORAD har forsøkt å bøte på giverdominansen ved å innskjerpe prinsippet om mottakeransvar. Det er ennå for tidlig å si om dette forsøket blir drevet igjennom med den kraft som trengs dersom det reelle ansvaret virkelig skal bli overført til mottakerlandet. Men det gis en sterk tendens til at NORAD definerer oppgaven slik at mottakeren får ta ansvaret dersom norsk-finansierte prosjekter slår feil.

Et annet problematisk punkt knytter seg til den rollen Verdensbanken har fått i bistanden fra OECD-landene. Tidlig på åttitallet fant bistandsmaktene ut at det kunne være bra å få en samordning av bistanden til det enkelte mottakerland, for at det ikke skulle bli altfor mye søl på kjøkkenet når så mange kokker var i sving på en gang. Denne oppgaven ble overlatt til Verdensbanken, Valutafondet og UNDP. Samtidig hadde de rike landene sørget for at Verdensbanken var blitt så sterk økonomisk at det ikke kunne være tvil om hvem som ville ta ledelsen av samordningen. På dette tidspunkt var Verdensbanken begynt å yte lån til økonomisk-politisk restrukturering i de fattige land. Banken hadde innsett at det var blitt små resultater av prosjektstøtten. Årsaken var, mente den, at utviklingslandene, framfor alt i Afrika, hadde satset på en håpløs økonomisk politikk, hvor staten spilte for stor rolle. Botemidlet var å legge de økonomiske systemene om til uregulerte markedsøkonomier. Kreditten kunne brukes som brekkstang overfor landets myndigheter. I samspill med Valutafondet gikk Verdensbanken over til å tilby de fattige land restruktureringslån, på det vilkår at de godtok de politiske og økonomiske endringene som banken og fondet foreskrev. Gjennom samordningen ble også den tosidige bistanden fra OECD-landene trukket inn, slik at det ble full tyngde på brekkstangen. Hovedmålet også med de tosidige bistandsprogrammene i de fattige afrikanske land ble mer og mer å underbygge omleggingen fra blandingsøkonomier til åpne markedsøkonomier. Bøyde de seg ikke for kravene om den økonomiske restruktureringen, ble det sviende kutt i den internasjonale bistanden.

Denne dreiningen i målene for bistanden ble til å begynne med gjennomført uten synderlig offentlig debatt. Stortinget fikk praktisk talt ingen orientering om de politiske vilkårene som nå ble knyttet også til norsk bistand. Men etterhvert tok solidaritetsorganisasjonene til å sette søkelyset på Verdensbankens restruktureringsprogrammer og på Norges medansvar. De reiste spørsmålet om hvordan disse hardhendte inngrepene forholdt seg til prinsippene om fattigdomsorientering og mottakerorientering. Disse to spørsmålene trenger seg fortsatt på for dem som forsøker å sette seg inn i denne saken.

Er virkelig den liberalistiske markedsmodellen den riktige oppskriften for de afrikanske land? Sannsynligvis var en del av oppskriften nødvendig, men andre deler skadelige. Etter et tiår med økonomisk restrukturering står afrikanerne igjen med stagnerende økonomier, økte inntektsforskjeller og verre kår for de fattigste. Selv om det ikke går an å bevise at et annet alternativ ville ha gitt bedre resultater, gis det gode grunner for å tro at de afrikanske land hadde stått sterkere i dag dersom de hadde satset mindre på et brutalt verdensmarked og mer på lokal og regional selvforsyning. De fattige afrikanske land trenger å beskytte seg mot den hardeste konkurransen utenfra, akkurat som Norge og mange andre velstående land gjorde den gang vi selv la om fra jordbruksøkonomi til industrisamfunn.

Det andre spørsmålet er om det er moralsk forsvarlig å bruke økonomiske trusler til å tvinge afrikanerne til å føre en annen politikk enn de selv finner riktig. Var det dette hjelpen vår skulle brukes til? Hvordan kan vi forene dette presset med våre formaninger til afrikanerne om å respektere demokratiske arbeidsformer? Kan vi eksportere demokrati samtidig som vi praktiserer tvang overfor mottakeren? Noen vil kanskje svare at en viss tvang ikke er til å unngå, selv i demokratiske samfunn. Vi har jo gode hensikter med det vi gjør, kan de anføre. Dessuten har jo de afrikanske regjeringene sin frihet til å takke nei til utviklingshjelpen og følge den politikken de selv vil. Til det er å svare at nesten alle som bruker sin overmakt, hevder at de gjør det for en god sak. Men det hender at de bedrar seg selv. Og de fattige land sitter i dag fast i en slik gjelds-og-bistands-spiral at friheten til å velge er ren teori. Det har de fått oppdage, de landene som har forsøkt å bryte ut av avhengigheten og satse på egne ressurser.

Rapporten fra den norske nord-sør/bistandskommisjonen, som dens lange navn lyder, sier enkelte kloke ord om disse spørsmålene. Kommisjonen tror ikke at det blir utvikling av å presse på folk modeller som de ikke selv har tillit til. Den vil heller ikke godta det ensidige presset fra den rike verden. I stedet håper kommisjonen at det skal bli mulig å få i stand en dialog om utviklingspolitikken mellom landene i nord og landene i sør, med sikte på at de i fellesskap skal bli enige om mål og prioriteringer som mottakerlandene selv står inne for. Samtidig rår kommisjonen til at Norge skal arbeide for å styrke FNs rolle i behandlingen av de globale økonomiske spørsmålene og at FNs hovedforsamling skal kunne utforme en slags veiledende retningslinjer for Verdensbanken og Valutafondet. Selv om disse rådene er blitt litt vagt utformet, trolig på grunn av at de utgjør kompromisser mellom medlemmene, peker de i riktig retning.

Giver-dominansen blir ofte begrunnet med at det trengs kontroll for å sikre at hjelpen når fram til de fattigste. Men altfor lite av den gjør det. Ville mer av midlene nå fram til dem som trenger hjelpen, dersom regjeringene i de fattige land selv fikk styre med fordelingen? Dette er godt mulig, ikke minst når en tenker på den svære andelen som i dag går til å betale eksperter og bedrifter basert i nord. Men nettopp dette forsøket har bistandsmaktene aldri villet gjøre, uansett hvor mye de har snakket om mottakerlandenes rett til å velge sin egen utvikling. Den kritikken som er lagt fram ovenfor, gir et heller mørkt regnskap for bistanden fra OECD-landene og Verdensbank-gruppen. I dag fungerer bistanden som et middel til å gjøre mottakeren avhengig av betaler-landet. Midlene blir i de fleste tilfelle brukt på en slik måte at bistandsyternes eget næringsliv får fordel av det. Den dominerende framgangsmåten gjør at mottakerne lærer lite av prosjektene. Bistanden er blitt et politisk pressmiddel for å tvinge fattige mottakerland til å åpne seg for en uregulert internasjonal markedsøkonomi. Bistandsbevilgningene er ynkelig små i forhold til behovet, og de minker attpåtil. Ironisk nok er det kanskje ikke så stor grunn til å beklage denne småskårenheten, før den internasjonale utviklingshjelpen blir lagt om til å hjelpe de svakeste gruppene på deres egne vilkår.

Til dette kommer at utviklingslandenes gjeld til OECD-landene og finansinstitusjonene på den nordlige halvkule har vokst enormt de siste par tiår. På syttitallet hadde finansmarkedene i nord store midler som det passet godt å avsette til de fattige land. Fra en samlet utenlandsgjeld på hundre milliarder dollar i 1970 vokste utviklingslandenes gjeld til femten hundre milliarder i 1992. Men med nedgangen i de internasjonale konjunkturene på åttitallet tjente de fattige landene enda mindre på sin eksport. Samtidig steg rentenivået sterkt. Dette betyr ikke nødvendigvis at den rike verden skulle ha avslått lånene på syttitallet, selv om Verdensbanken for sin del har funnet ut at den vurderte låneprosjektene for lettvint, simpelthen fordi staben var opptatt av å fylle måltallene for årets utlån. Men det betyr at vi på den nordlige halvkule har et moralsk medansvar for den gjeldskrisen de fattige land havnet i da rentenivået steg mot skyene på grunn av internasjonale finansielle forhold som de selv var uten enhver innflytelse på. Resultatet ble at de år for år tok til å overføre større midler til de rike land enn de selv mottok derfra. Det var dette som ble kalt i-hjelp. Valutafondet og Verdensbanken trakk tilsammen mer ut av de fattige landene enn de tilførte. I følge UNDP overførte utviklingslandene 147 milliarder dollar mer til industrilandene i løpet av det forrige tiåret enn de selv mottok derfra. Denne trenden er nå snudd som følge av at lånerentene har sunket. Men selv i dag går ni av ti dollar som Verdensbanken og IMF låner ut til landene i Afrika, tilbake til de to finansinstitusjonene i form av renter og avdrag.

Som følge av rentestigningen og det forverrete bytteforholdet ble utviklingslandene på åttitallet fanget i en gjeldsfelle. I regi av de to fnansinstitusjonene i Washington tvang kreditorene dem til å betale tilbake så mye som det var mulig å presse ut av dem. Ågerrentene gikk direkte ut over de velferdsordningene de hadde forsøkt å bygge opp. Dessuten ble de fattige landene hindret i å importere de reservedeler og innsatsvarer de trengte til produksjonslivet, slik at økonomien ble svekket enda mer. I løpet av få år falt de gjennomsnittlige realinntektene i mange av landene med femten til tjue prosent. På toppen av det hele mistet de den rest av økonomisk handlefrihet som de ennå rådde over. Vilkårene kreditorene presset på dem, betød i virkeligheten at de fattige afrikanske land ble satt under administrasjon. De rike land satte prinsippet om at man skal betale sin gjeld over hensynet til at ansvaret for gjeldskrisen var delt og at innkrevingen måtte få umenneskelige virkninger. Resultatet var at de fattige land ble forarmet og fornedret på en måte som savner sidestykke.

De siste par år er gjeldsbyrden blitt en aning lettere å bære for mange asiatiske og søramerikanske utviklingsland, dels fordi rentenivået er sunket, men først og fremst fordi de har klart å øke eksportinntektene sine. Men for landene sør for Sahara er situasjonen mørk. De årlige reforhandlingene som har skjedd med kreditorene under Verdensbankens forsete, har lettet den løpende gjeldsbetjeningen noe. I dag må de afrikanske landene bruke firedelen av eksportinntektene sine til å betale renter og avdrag. Uten reforhandlinger måtte de ha brukt halvparten. Men samtidig fører denne formen for reforhandlinger i det vesentlige til at ubetalte renter og avdrag blir lagt til den gjelden som er igjen, slik at den bare vokser. Dermed blir økende byrder skjøvet over på framtiden. Gjennomgående har de afrikanske landene nå en gjeldsbyrde som er større enn den årlige nasjonalinntekten og for enkelte land flere ganger så stor. De har ingen muligheter for å betale tilbake denne gjelden med mindre de tar maten ut av munnen på fattigfolk. Det gis bare en forstandig og menneskeverdig løsning på dette problemet. Det er at gjelden til de fattigste landene blir ettergitt i sin helhet og at gjelden til de øvrige utviklingsland blir redusert så det monner.

Verdensbanken har protestert hardnakket mot å ettergi noe av sin egen utestående gjeld. Argumentet har vært at dersom banken må avskrive fordringer som tapt, vil den selv miste kredittverdighet på de internasjonale kapitalmarkedene. Dermed må den betale mer for sine egne innlån. Denne merbelastningen ville den så bli nødt til å velte over på utlånene til låntakerne i sør. Dette resonnementet, som synes sterkt i første omgang, holder likevel ikke ved nærmere ettersyn. Verdensbankens kredittverdighet er ikke avhengig av at utviklingslandene betjener sin gjeld. Den er avhengig av at industrilandene står ved sine garantier om å dekke bankens tap på lånene til de fattige land. Spørsmålet er på nytt om OECD-landene vil medvirke til å skape internasjonale rammevilkår som gir rom for de fattigste landene til å utvikle seg og dekke sine innbyggeres grunnleggende behov.

Å bedre rammevilkårene ved å ettergi gjeld og skape rettferdigere handels- og bytte-forhold vil bety langt mer for landene i sør enn den utviklingshjelpen vi kjenner i dag. Satt på spissen kan vi si at hele utviklingshjelpen gjerne kunne sløyfes, dersom det ble skapt en økonomisk verdensordning som ga de fattigste folkene et rimelig vederlag for sitt slit. Likevel må vi regne med at det også i en slik verden vil trenges finansielle overføringer. Dette gjelder ikke bare behovet for humanitær hjelp ved naturkatastrofer eller krigsherjinger. Det kan også dreie seg om folkegrupper som lever under så karrige forhold at de vanskelig klarer å overleve uten en håndsrekning utenfra. Men de rike landene bruker mye mer tid på å diskutere i det vide og brede om FN-systemet gjør forsvarlig bruk av de 4,7 milliarder dollar som det rår over til årlig bistand, enn på å drøfte hva de skal gjøre med en urettferdig økonomisk ordning som antakelig koster de fattige folkene mer enn hundre ganger så mye.