Da De forente nasjoner ble opprettet i 1945, var det en klar forutsetning at FN skulle ha hovedansvaret for arbeidet med å løse de globale problemene på det sosiale og økonomiske området. Som Erskine Childers og Brian Urquart peker på i sin glitrende studie for Hammarskjøld-stiftelsen, "Renewing the United Nations System", viser forarbeidene til den første hovedforsamlingen at medlemsstatene tenkte seg at FNs økonomiske og sosiale råd skulle arbeide for full sysselsetting verden over, samordne nasjonal sysselsettingspolitikk, motarbeide økonomisk ustabilitet, fremme gjenoppbyggingen og bistå med utviklingen av de underutviklete områdene i verden. Det var gjennom FN at medlemsstatene skulle prøve å løse hele raden av globale hovedproblemer. En god del av disse oppgavene ville bli delegert til FNs særorganisasjoner. Men forutsetningen var at virksomheten til disse organisasjonene ble samordnet av FN og at de arbeidet under tilsyn av FNs hovedforsamling og det økonomiske og sosiale råd. Også Verdensbanken, Valutafondet og GATT skulle på den måten være innordnet i FN-systemet.

Slik skulle det ikke gå. Da det kom til stykket, nektet de to finansinstitusjonene i Washington å gå med på like faste samarbeidsavtaler med FN som de regulære særorganisasjonene. De medlemsland som dominerte i begge organisasjonene, så det åpenbart i sin egen interesse å hindre at FNs hovedforsamling fikk for mye innsyn i finansinstitusjonene. FN fikk bare sterkt begrenset adgang til møtene deres - med mindre verdensorganisasjonen da måtte bli invitert til spesielle drøftinger som det måtte passe en av de to institusjonene å arrangere for å rådføre seg med det som skulle være deres moderorganisasjon. Avtalene tar uttrykkelig avstand fra at FN skal kunne uttale seg om budsjettene deres, med den svært tvilsomme begrunnelse at disse budsjettene bygger på særskilte fond og ikke avhenger av regelmessige bidrag fra medlemsstatene. Særlig etter at Verdensbanken fikk hånd om utviklingsfondet IDA, som nettopp avhenger av regelmessige bidrag, virker denne tankegangen bisarr. Men den står der. Avtalene med FN er ikke samarbeidsavtaler, men uavhengighetserklæringer.

På det praktiske plan er det ikke bare slik at samarbeidet mangler. Til dels har partene direkte motarbeidet hverandre. Virksomheten til Verdensbanken og IMF - f. eks. når det gjelder de økonomiske restruktureringsprogrammene i Afrika - har mange ganger undergravd de programmene FN-systemet har forsøkt å få i gang innenfor utdanning og helsestell. Den politiske motsetningen mellom finansinstitusjonene og FN kom klart til uttrykk midt på sekstitallet, da FNs hovedforsamling erklærte at både Portugals koloniale undertrykking i Angola og Mosambik og Sør-Afrikas apartheid-politikk var i grov strid med FN-pakten. Forsamlingen ba derfor særorganisasjonene, og spesielt Verdensbanken og IMF, om å holde tilbake bistanden til de to landene. Banken svarte med å låne ut penger til begge to. Den argumenterte med at banken var et finansieringsinstitutt og ikke et politisk organ. Man skulle ikke tro at det er den samme banken som har tvunget de fattige landene i Afrika til dramatiske politiske endringer som et vilkår for å få lån. Men banken kunne ikke nekte å låne ut penger til de rike fordi den var avskåret fra å stille politiske vilkår. Etterpå nektet den de fattige kreditt fordi de ikke bøyde seg for de politiske vilkårene til banken.

Norge har støttet denne bankpolitikken.

Derfor er det tankevekkende at nettopp Norge gikk sterkt imot utkastene til avtaler mellom FN og de to finansinstitusjonene da de kom opp til behandling i FNs økonomiske og sosiale råd i 1947. På vegne av Norge hevdet Finn Moe at dersom disse utkastene ble godtatt, ville de undergrave ECOSOCs autoritet og umuliggjøre samordningen av FN-systemet. Særlig mente den norske talsmannen at avtalene var i strid med FN-paktens artikkel 17, punkt 3, som erklærer at hovedforsamlingen skal gjennomgå særorganisasjonenes administrasjonsbudsjetter med det formål å vedta anbefalinger til de respektive organisasjoner. Norge mente ikke at FN burde blande seg inn i de rene bankoperasjonene. Men FNs økonomiske og sosiale råd hadde et koordineringsansvar som også gjaldt budsjettpolitikken. Norge advarte derfor sterkt mot at FN skulle godta en avtale med Verdensbanken på bankens egne premisser. Slikt ville skape det dårligst mulige forbilde for de avtaler som senere skulle sluttes med andre særorganisasjoner. Heller da holde Verdensbanken og Valutafondet utenfor FN-systemet, hevdet Finn Moe på Norges vegne.

Landet vårt viste en uavhengig og kritisk holdning som virker slående på bakgrunn av det knefall senere regjeringer har gjort for finansmaktene i Washington.

Ved et tilbakeblikk kan det heller ikke være tvil om at Norge den gang tok et riktig standpunkt. Vårt land tolket paktens artikkel 17 relativt vidtgående, men på ingen måte urimelig. Hvis den norske fortolkningen var blitt godtatt og iverksatt den gang, ville vi ha vært spart for mange senere klager over at ECOSOC ikke klarer å samordne FN-systemet. Finn Moe hadde utvilsomt rett i at det ville ha vært bedre å holde de to finansinstitusjonene helt utenfor FN-systemet enn å vedta samarbeidsavtaler som ikke inneholdt den minste realitet. Medlemslandene hadde valget mellom to klare løsninger: Å la finansinstituajonene være uavhengige, eller å integrere dem i FN-systemet på linje med de øvrige særorganisasjonene. Men de norske advarslene falt for døve ører. De rike land foretrakk å gi en særstilling til de to institusjonene hvor de selv satt med bukten og begge endene, selv om dette skapte et diffust og uryddig forhold til FN.

Hva er det som ligger bak denne holdningen? Hva er forklaringen på at FN-systemet blir marginalisert, på at finansinstitusjonene får en særstilling, på at FN-familien blir avspist med tiparten av den samlete utviklingshjelpen og UNDP med seksparten av hva Verdensbanken rår over? Her møter vi på nytt det forhold at vi ikke har noen automatisk skattlegging i verdenssamfunnet. De rike lands regjeringer har ingen plikt til å betale, dersom de da ikke blir nødt til å innfri solidaritetskrav fra sine egne velgere. De rike land avgjør selv om de vil yte bistand til utviklingslandene, hvor mye de vil yte, hvordan de foretrekker å formidle bistanden og hvilke vilkår de vil knytte til "gavene". All makt er i hendene på de såkalte giverne. Somme bra folk vil tenke at det heller får så være. Det er bedre at vi norske selv forvalter midlene enn at folk her i landet blir skattlagt til fordel for diktatorer som Mobutu i Zaire. Fikk han fri rådighet over pengene, ville de trolig gå til å styrke undertrykkelsesapparatet. Det er riktig at vi ville løpe en slik risiko, selv om det også gis midler til å forebygge misbruk av internasjonale overføringer. Men den viktigste grunnen til at industrilandene sørger for å beholde styringen av bistanden, er at de ønsker å trygge egne økonomiske og politiske interesser.

Dersom de rike land skulle overlate til FN-systemet å formidle pengene, kunne de ikke lenger bestemme suverent hvordan de skulle bli brukt. Med FN-systemet sikter jeg her til De forente nasjoner selv og til FNs regulære særorganisasjoner. I dette systemet gjelder regelen om en stat en stemme, vel å merke med unntak for vetoretten i Sikkerhetsrådet. De rike land, som betaler bistanden, kan bli stemt ned av de fattige, som bare er mottakere. Riktignok er dette et svært forenklet bilde. Den som kan true med å nekte å betale, har selvsagt en makt som kan veie atskillig tyngre enn stemmeretten. Lederne i utviklingslandene ser det i sin egen interesse å bruke stemmemakten med såpass stor varsomhet at de ikke bryter samarbeidet om utviklingsoppgavene med de rike land. Men likevel: I FN er industrilandene under press. De foretrekker å gjøre bruk av bistandskanaler som de selv kan styre som de vil.

Dette er grunnen til at de har valgt å kjøre sytti prosent av midlene gjennom sine egne bistandsorganer. Her kan stormaktene ivareta sine egne interesser. Det er ikke mange bistandsmakter som legger så få bindinger på utviklingshjelpen sin som Norge har gjort. Men også Norge er nå kommet på glid. De gamle europeiske kolonimaktene binder sine tidligere koloniland til seg med nye bånd ved hjelp av bistandspengene. USA driver med å støtte finansielt opp under sine egne klientstater ut fra strategiske og økonomiske motiver. Det er ikke for ingenting at Egypt og Israel mottar større beløp i utviklingshjelp enn noen andre land. Sovjetunionen, som ga svært lite utviklingshjelp, ytte i det hele tatt ikke bistand til andre enn sine egne politiske medspillere. Når bistandsmakten selv har hånd om bruken av midlene, kan den også favorisere eget næringsliv. Det hender selvsagt at egoistiske hensyn faller sammen med mer altruistiske mål. De gamle kolonilandene hører ofte til verdens fattigste. Kanskje kan bistandsmaktens eksportbedrifter også levere like gode varer like billig som andre, skjønt OECD regner med at "bundet bistand" gjennomgående faller femten prosent dyrere for mottakerlandet enn ubundet Men tosidig bistand gir de største mulighetene til å bruke pengene på måter som er fordelaktige for den som betaler.

Lysten til å detaljstyre bruken av pengene stanser ikke her. EU-landene kanaliserer en stor del av sin bistand gjennom EU. Også dette blir gjerne regnet som "multilaterale" bevilgninger. Men EU er en union av rike land. Medlemslandene avgjør sammen hvordan pengene skal brukes. Det enkelte utviklingsland er like avmektig overfor EUs bistandsrepresentant som overfor de stedlige representanter for de enkelte medlemsland. Viktigst i denne sammenheng er likevel Verdensbank-gruppen. Ledet av USA har de rike land bygget denne banken opp til å bli det tyngste og mest dominerende organet for formidling av midler til de fattige landene. I Verdensbanken og Valutafondet er stemmeretten gradert etter medlemslandenes innskott. Banken fører den politikk som de rike medlemslandene bestemmer.

Men selv innenfor FN-systemet er det først og fremst bistandsmaktene som avgjør hvilke programmer som skal prioriteres, hvilke som skal få mer, hvilke som skal få mindre og hvilke som skal kuttes ut. Industrilandene er svært sparsomme med sine bevilgninger til UNDP, enda utviklingslandene bare såvidt har flertall i styret der. Ti land betaler over fire femdeler av regningen og de nordiske land alene over treparten. Enten det gjelder FN eller særorganisasjonene, er det også en sterk tendens til at bistandsmaktene velger å yte sine bevilgninger på måter som gir dem selv mest mulig styring med bruken av pengene. Et eksempel på det er de såkalte multi-bi-bevilgningene. Dette er bistandsmidler som blir gitt ved en trekantavtale mellom bistandsmakten, mottakerlandet og en FN-organisasjon, som har ansvar for å utføre prosjektet. Bistandsyteren avgjør suverent hvilke prosjekter som skal få støtte og hvor mye.Ved denne måten å bevilge på blir det svært vanskelig for organisasjonene i FN-systemet å drive oversiktlig og planmessig. Avgjørende deler av budsjettet er avhengig av preferansene til de ulike bistandsmaktene. Også den nordiske FN-studien uttalte seg kritisk om dette forholdet.

Det internasjonale bistandsmønstret som har utviklet seg, har derfor fått en form som passiviserer mottakerlandene. En av de store fordelene ved FN-systemet er at der deltar fattige og rike land i de besluttende organer på like fot, så langt lik innflytelse da er mulig i en verden med en så skjev fordeling av makt og ressurser. Alle land har vært med på å behandle og stemme over de retningslinjene som blir fastsatt for FN-systemets utviklingsarbeid. Beslutningene er gjort av et globalt fellesskap. Dette skaper et viktig innslag av likeverd. Det forplikter deltakerne moralsk overfor de beslutningene som er truffet. Men disse verdiene blir undergravd når bistandsmaktene avspiser FN-systemet med mindre enn tidelen av utviklingsbevilgningene - og når selv denne tidelen blir belagt med mengder av restriksjoner.

I et innlegg i generaldebatten i hovedforsamlingen høsten 1993 uttalte EUs talsmann sin bekymring over "den voksende tillitskrise til FNs bistandsvirksomhet". Norsk og annen vestlig presse gir stundom uttrykk for liknende synspunkter. Hvor er det denne "tillitskrisen" gjør seg gjeldende? Spørsmålet er om den ikke stammer fra en nokså sluttet krets av bistandssjefer og pressefolk i de rike landene. Representantene for utviklingslandene gir jevnt over uttrykk for tillit til FNs bistandsvirksomhet. De opplever at her har de å gjøre med et likeverdig partnerskap, hvor det blir tatt hensyn til deres egne ønsker. Bistanden fra FN-systemet når bedre fram til de fattigste landene enn det meste av annen bistand. Sikkert er det at den sørlige halvkule ville ha opplevd enda større nød enn i dag hvis det ikke hadde vært f.eks. for den innsatsen Verdens Helseorganisasjon yter for folkehelsen, det arbeid Unesco har utført for å lære folk å lese og skrive og den innsatsen UNICEF utfører for mor og barn. I en undersøkelse som Statistisk sentralbyrå gjorde i 1993 om de holdninger folk her i landet har til bistandsspørsmålene, viste det seg da også at flertallet i Norge mente at FN gjør mer for utviklingslandene enn NORAD og de frivillige organisasjonene.