I de fleste moderne industrisamfunn er det en selvfølge at noe slikt som femdelen av nasjonalinntekten blir brukt til å trygge dem som ikke kan klare seg selv: eldre, syke, foreldreløse, arbeidsledige. Det kan nok oppstå politisk strid om størrelsen på de offentlige overføringene eller om vilkårene for å motta trygd. Som regel blir likevel det grunnleggende sikkerhetsnettet godtatt. At samfunnet har et ansvar for å ta hånd om de svake, er for det meste hevet over debatt. Men denne solidariteten stanser ved de grensene som omgir den rike verden. I verdenssamfunnet som helhet gis det ingen ordning som sørger for liknende overføringer fra dem som lever i overflod til dem som blir brutt ned av sult og sykdommer som det ikke ville ha kostet det rike mindretallet stort å hindre. Det gis ingen globale fordelingsregler som utjevner kårene mellom svakere og sterkere grupper eller rikere og fattigere distrikter, slik som vi er vant til i vårt eget land. Noen vil spørre om det går an å ha slike regler i en verden av nasjonalstater Det er på tide at det spørsmålet blir stilt på dagsordenen.

Foreløpig har vi funnet på utviklingshjelpen. I Norge kan vi spore anene tilbake til misjonen, til kvinnene som strikket tøy til hedninger. Min farfar drev et lite snekkerverksted. Da han døde, ga farmoren min verktøyet hans til en misjonær på vei til misjonsmarken, noe som jeg selv ergret meg litt over i guttedagene. Den norske misjonens mål var å forkynne den kristne tro, en innsats som trolig hadde rørende former sammenliknet med vår tids langt mer massive og organiserte innsats for å vinne de vantro for markedsøkonomiens velsignelser. Men strikkingen og innsamlingene var et uttrykk for det gode hjertelag til småbruker- og håndverkerkvinner i kyst-Norge. Det var deres form for solidaritet. En rekke meningsmålinger viser at det fortsatt er slike holdninger folk i Norge legger størst vekt på når de blir spurt om hvorfor vi bør bistå utviklingslandene. Vi skylder å gi en håndsrekning til dem som trenger det.

På det internasjonale plan var det USAs president Truman som først skapte avisoppslagene om det vi i dag forstår som utviklingshjelp. I sitt budskap til kongressen i januar 1949 lanserte han sitt berømte "punkt lV" med forslag om amerikansk økonomisk bistand for å gjøre slutt på "underutviklingen" i hva han kalte den frie verden. Språkbruken viser at også politiske og strategiske motiver preget tankegangen. På den tid var De forente nasjoner allerede kommet i gang med planene for sitt "utvidete program for teknisk hjelp til underutviklete områder". Til å begynne med ble FNs bistandsvirksomhet finansiert over det regulære budsjettet, hvor utgiftene blir fordelt på medlemsstatene etter økonomisk bæreevne. Men i november samme år vedtok hovedforsamlingen at programmet skulle finansieres ved frivillige bidrag. Denne avgjørelsen fikk sterke virkninger; den endret finansieringen fra budsjettbehandling til innsamling. Grunnsteinene var nå lagt både for FN-systemets bistandsvirksomhet og for den statlige bistanden fra de rike land. Veldedighetsprinsippet rådde grunnen. Begge bistandsformer var avhengige hva det passet de rike land å bevilge. Noen global skattlegging var det ingen som tenkte på.

I løpet av de 45 år som siden er gått, er den internasjonale utviklingshjelpen blitt en stor butikk. I realiteten blir den praktisk talt helt ut drevet av OECD-landene, dem vi gjerne kaller de vestlige land, enda de er spredt over hele den nordlige halvkule og vel så det. De østeuropeiske land og landene i det tidligere Sovjetunionen er falt ut av bildet på bistandsmarkedet. Overføringene fra de arabiske oljelandene er også gått sterkt ned etter fallet i oljeinntektene og belastningen ved golfkrigen. Men åtti tusen eksperter og bistandsarbeidere fra OECD-landene er i sving rundt i verden med å utrydde underutviklingen, som Truman kalte det. Ni tideler av bevilgningene til teknisk assistanse blir brukt til å betale for de utenlandske ekspertene. I tillegg til de som er utsendt fra de statlige bistandsorganisasjonene, kommer folkene fra Verdensbanken (de best betalte), de regionale utviklingsbankene og organisasjonene i FN-systemet. Tusener av entreprenør- og konsulent-firmaer konkurrerer om de oppdragene som det er mest å tjene på. Dessuten driver solidaritets- og hjelpearbeidere fra et mylder av ikke-statlige organisasjoner om hverandre mengder av bistandsprogrammer. I all denne virksomheten gis det sterke innslag av god vilje og faglig dyktighet. Samtidig er bistanden blitt et arbeidsfelt hvor deltakerne både kan tjene store penger og styrke sin egen karriere. Det er ikke til å unngå at egeninteressen blander seg med idealismen.

FNs hovedforsamling reiste tidlig kravet om at hvert av industrilandene årlig burde yte en prosent av nasjonalinntekten sin som bistand til utviklingslandene. Men dette beskjedne kravet viste seg å være mer enn de rike landene ville godta. I neste omgang ble målet derfor satt ned til 0,7 prosent. Også dette var åpenbart for mye. Bare Danmark, Norge og Sverige har nådd en prosent-målet og Nederland 0,7. Trumans eget land, USA, som riktignok når nest høyest i absolutte tall (etter Japan), ligger nå lavest av alle, med en bistand på 0,14 prosent av nasjonalinntekten. Sannheten er at den samlete bistanden fra OECD-landene aldri har nådd mer enn omtrent en tredels prosent av landenes totale nasjonalinntekt. De siste år har den til og med gått ned, og nedgangen fortsetter. I 1993 lå det totale bistandsnivået på 0,29 prosent. Dette utgjør bare en liten del av den vanlige årlige veksten i de rike lands økonomier. I absolutte tall ligger den samlete offentlige gavebistanden, slik den blir definert av OECDs utviklingskomite DAC, nå på omlag 55 milliarder dollar. Som nevnt i det forrige kapitlet, svarer dette til tiparten av hva UNDP har funnet at utviklingslandene taper på de hindringene de møter når de søker å vinne innpass på de rike lands markeder med sine varer og tjenester. De klagene vi av og til hører fra høyrehold om at bistanden koster oss for mye, er derfor ganske avslørende for dem som klager.

Til å begynne med var det en utstrakt forventning at det vesentlige av bistanden til utviklingslandene ville bli kanalisert gjennom FN-systemet. I sin biografi om årene som FNs første generalsekretær sier Trygve Lie at det beste selvfølgelig ville være om all hjelp kunne ledes av De forente nasjoner. Trygve Lie peker på at FN lettest kan vinne utviklingslandenes tillit; organisasjonen representerer ikke stormaktinteresser. Han mener også at bistanden fra FN vil bli mer effektiv krone for krone, fordi FN rekrutterer sine eksperter fra hele verden. På den annen side ser han i øynene at de samlete bidrag kunne bli mindre dersom FN skulle stå for formidlingen: Mange rike land ville foretrekke å finansiere sine egne bistandsprogrammer.

I det siste skulle Trygve Lie få rett.

Ut på kvelden 1. september 1979 kokte det i den store møtesalen i Wien, hvor FNs verdenskonferanse om vitenskap og teknologi for utvikling foregikk. Dette var den siste konferansedagen. Møtet skulle allerede ha vært avsluttet. Men sent på kvelden rådde det fortsatt sterk uenighet mellom 77-landsgruppen fra den sørlige halvkule og vestgruppen, først og fremst USA og EU. Utviklingslandene mente at vitenskapelig innsikt burde bli sett på som menneskehetens felles arv. De hevdet at de ikke hadde muligheter for å minske det gapet som skilte dem fra de rike landene om de ikke fikk fri - eller i det minste rimelig - adgang til produksjonskunnskapene i industrilandene. De dominerende land i nord hevdet på sin side at dette var resultatet av forsknings- og utviklingsarbeid i private bedrifter, som bedriftene måtte kunne beskytte. Vi som deltok i den norske delegasjonen, var ikke bare glade for at oppmerksomheten ble rettet så ensidig mot den vestlige verdens produksjonsmønster. Vi ønsket å legge vekten på en annerledes teknologi. Men industrilandene nektet blankt å gå med hverken på noe regelverk for teknologioverføringer, adferdsregler for de transnasjonale selskapene eller revisjon av den internasjonale avtalen om industriell eiendomsrett. Heller ikke fikk utviklingslandene tilslutning til sitt krav om et nytt internasjonalt finansieringssystem for vitenskap og teknologi, bygget på en avgift på industrilandenes overskudd på salget av bearbeidete varer til utviklingslandene. Dette systemet skulle etter forutsetningen disponere to milliarder dollar i 1985 og fire milliarder i 1990. Derimot var man gjennom langtrukne forhandlinger kommet nær enighet om frivillige bidrag til et fond for å bygge opp vitenskapelig og teknologisk kompetanse i utviklingslandene. I første omgang, for toårsperioden 1980/81, skulle man forsøke å reise en kvart milliard dollar.

Selv var jeg valgt som en av visepresidentene for konferansen, og jeg hadde deltatt som nordisk representant i den arbeidsgruppen som slet for å løse de verste problemene. Det østerrikske vertskapet ba nå om at den norske visepresidenten måtte overta møteledelsen. Med rette eller urette håpet de tydeligvis at nordisk godvilje skulle bidra til å løse konfliktene. Klokka sju neste morgen kunne jeg heve møtet, stiv av trøtthet. Vi hadde klart å rydde unna en del av uenigheten. Vi kunne legge fram et samlet handlingsprogram. Vi klarte å bli enige om råd til FNs hovedforsamling om hvordan man burde arbeide videre med de sakene som det fortsatt var konflikt om. Og framfor alt: Selv om det automatiske finansieringssystemet var skutt ut i det blå, hadde industrilandene i hvert fall gitt sin prinsipielle tilslutning til fondet på en kvart milliard. Vi menteat vi hadde gjort et godt dagsverk den natten.

Hvordan gikk det så videre? Det gikk ikke. I årenes løp har vi gang på gang stått overfor liknende situasjoner i FN. Utviklingslandene har arbeidet for midler til nye fonds- eller finansieringsordninger for å løse de utviklingsoppgavene de har fått inn på FNs dagsorden. De har slitt for å få i gang nye forhandlinger om Nord-Sør-spørsmålene. Industrilandene har strittet imot. Den samme grunnleggende striden om ressursfordelingen i verden har reist seg igjen og igjen. Det ble nesten ingenting av det vitenskaps- og teknologifondet som 77-landsgruppen trodde at den tross alt hadde klart å kjempe fram i Wien. Det var ingen frivillige bidragsytere som viste synderlig interesse for å bidra, selv om de hadde stemt for at fondet skulle bli opprettet. Også arbeidet med de andre sakene løp etterhvert ut i sanden, som så mange av de oppgavene utviklingslandene reiste i FN på syttitallet i tilknytning til tanken om en ny økonomisk verdensordning. Det er makta som rår. Men det er ikke rart om representanter for utviklingslandene stundom kjenner seg bedratt når de ser hvor lite som blir igjen av de tvetydige verbale tilsagnene fra den rike verden.

Ikke en gang ti prosent av den samlete offentlige utviklingshjelpen fra OECD-landene blir i dag kanalisert gjennom FN-systemet. Selv Norge, som i følge gjentatte stortingsvedtak skulle yte halvparten av den offentlige utviklingshjelpen gjennom "multilaterale" kanaler (som også omfatter mye annet enn FN), bruker i følge statsbudsjettet for 1995 knapt treparten til disse formålene. Omlag sytti prosent av de samlete bevilgningene fra OECD-landene blir håndtert av medlemslandenes egne bistandsorganisasjoner. En fempart - dobbelt så mye som FN får rå over - blir forvaltet av Verdensbanken og dens tilknyttete organer, EU og regionale utviklingsbanker. Særlig påfallende er den sviktende oppslutningen om FNs utviklingsprogram, UNDP. Ved den såkalte konsensus-resolusjonen i FNs hovedforsamling i 1970 ble det fastslått at UNDP skulle bli det sentrale finansierings- og samordningsorganet for FN-systemets tekniske assistanse. Resolusjonen la opp til en tredeling mellom mottakerlandet, UNDP og særorganisasjonene. Mottakerlandets regjering skulle være ansvarlig for sine egne utviklingsplaner, UNDP skulle stå for finansieringen av prosjektene, og FNs særorganisasjoner skulle ha hovedansvaret for iverksettingen. Dette er fortsatt rettesnoren, med den viktige endring at nå skal mottakerlandet selv ha det utøvende ansvaret, med særorganisasjonene i rådgivende roller. Men mens UNDP i 1970 rådde over like store bidrag som Verdensbank-gruppen, viser tall fra OECDs utviklingsrapport at FN-programmet i 1992 bare fikk seksparten av hva banken disponerte. UNDP fikk heller ikke stort mer enn femparten av de bistandsmidlene som ble kanalisert gjennom FN. Budsjettene til Verdens matvareprogram og FNs Høykommissær for flyktninger var blitt større enn UNDPs. Begge disse institusjonene er rettet inn mot nødsituasjoner. Den langsiktige bistanden gjennom FN-systemet blir trengt i bakgrunnen.