Tidspunktet var så uheldig som det kunne være. Kofi Annan hadde nettopp erstattet visegeneralsekretær Louise Frechette – den første og eneste kvinnen til å inneha en så høy posisjon i FN-systemet – med en mann (Mark Malloch Brown) og blant kandidatene til lederstillingen i FNs miljøfond var det ikke en eneste kvinne.  

Uten fortgang i arbeidet for likestilling vil det ikke være mulig å nå FNs tusenårsmål. Men FN-systemet har ikke mer enn 37 prosent kvinner blant saksbehandlerne og over, og på ledernivå er andelen nede i 26 prosent og har sunket de seinere år. ”Hvorfor får kvinnene bare symbolsk representasjon i viktige verv og stillinger?” spør kvinneorganisasjonene. Skal FN bidra effektivt til likestilling, må verdensorganisasjonen gå foran med et godt eksempel. 

Det manglet ikke forslag på hva som kunne gjøres. Og de falt ikke bare på steingrunn. Kofi Annan ba koherens-panelet spesielt studere FNs innsats for likestilling.

Men kvinnenes krav, ja, hele reformarbeidet kan bli valset ned av storpolitikken i FNs generalforsamling. Etter flere dramatiske døgn brøt årtiers tradisjon med samstemmige beslutninger sammen 28. april og FNs mektige budsjettkomite gikk til en avstemning der flertallet fra sør stemte ned mindretallet fra nord. Det gjaldt reform av FN-sekretariatets administrasjon. Ikke minst etter skandalen med Irak-programmet ”olje-for-mat” ønsket de vestlige land med USA i spissen å styrke generalsekretærens styring med personale og ressurser. Men utviklingslandene sa nei.

”De fattige landene blokkerer FN-reform”, meldte BBC. Det var ikke første gangen. Om igjen og om igjen opp gjennom årene har vestlige land ønsket å reformere FN, mens utviklingslandene har gått mot, fordi de har ment at reformene ville svekke organisasjonen. Da Kofi Annan ble generalsekretær, greide ham å dempe motsetningene og fikk gjennom noen endringer. Men hans autoritet ble etter hvert redusert og USA kjørte en stadig hardere linje. Når utviklingslandene nå satte foten ned, skyldtes det at reformforslagene ville styrke generalsekretærens makt på bekostning av budsjettkomiteen. Mens generalsekretæren lett kan påvirkes av de rike landene, sitter utviklingslandene med flertall i komiteen. ”Hvert land skal ha like mye å si,” erklærte lederen for G-77 (ulandsgruppa) og Kina. ”Innflytelsen skal ikke være avhengig av hvor mye en bidrar finansielt.”

Det er årtier siden nord-sør-polariseringen har vært så sterk i generalforsamlingen. Og det har ikke akkurat bedret forhandlingsklimaet at rike land har truet med å holde tilbake bidragene til FN dersom de ikke blir fornøyd med de administrative reformene, mens utviklingslandene, på sin side, har måttet se langt etter demokratiseringen av Sikkerhetsrådet som de har ønsket. At Sør-Afrika er leder for G-77 for tida, styrker gruppas posisjoner, fordi landet ikke uten videre lar seg presse av rike stormakter.

Men de rike stormaktene betaler altså storparten av FNs budsjett. Og organisasjonen står i en meget vanskelig stilling, fordi den bare har fullmakt til å foreta utbetalinger fram til juni i år. Dersom de rike landene gjør alvor av truslene sine, kan resultatet bli full budsjettkrise med lammelse av virksomheten. Selv om alle ønsker reform av FN, kan mange reformbestrebelser da gå med i dragsuget.  

Slik er det når elefantene stormer fram.