FN-pakten la grunnlaget for hva vi godt kan kalle et internasjonalt demokrati. Selv om vetoretten til de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet bryter mot dette prinsippet, er medlemsstatene jevnstilt i Generalforsamlingen etter regelen om en stat – en stemme. Forsamlingens budsjettvedtak er bindende for medlemsstatene når de er fattet med to tredjedels flertall. Kontingenten blir utskrevet etter en fordelingsnøkkel som bygger på den økonomiske bæreevnen til de enkelte land.

Her har vi altså – med det ene unntaket – fått opplegget til et internasjonalt styresett som stiller medlemslandene likt, som fordeler utgiftene rettferdig, og som forplikter alle til å godta de bevilgningene som er vedtatt med kvalifisert flertall. Vi kunne riktignok spørre om det kan være riktig at Norge skal ha samme stemmevekt som et Kina med tre hundre ganger så mange innbyggere. Men ser vi på stemmefordelingen mellom de grupperingene som gjerne kalles Sør og Nord og Øst og Vest, er balansen mellom dem heldigvis blitt rimelig bra. Dessuten er stemmeseddelen som regel en bagatell for store og sterke land sammenliknet med andre påvirknings- og maktmidler de rår over. I FN-pakten har vi derfor det mest demokratiske utgangspunktet verden hittil har sett for å treffe bindende beslutninger om gjennomføringen av oppgaver som jordens folk må prøve å mestre i fellesskap.

Da FN så smått startet internasjonal utviklingshjelp i 1949, ble bistanden også bevilget innenfor rammene av det regulære budsjettet. Dette hadde to store fordeler. For det første ble utgiftene fordelt etter bæreevne. Derfor var det ingen belastning for de fattige landene at de også skjøt inn en skjerv. Tvert imot skapte dette en viss likeverdighet; det motvirket et stykke på vei skillet mellom ”giver” og ”mottaker”. For det andre var alle med på å beslutte hvordan midlene skulle brukes. Det var et opplegg til en verdensomspennende solidarisk omfordeling.

Dessverre kom noen på at det kanskje kunne bli mer penger til FNs utviklingsarbeid dersom det bygget på frivillige bidrag. Det tok de feil i. Regnet i fast pengeverdi har bistanden gjennom FN-systemet i årene siden 1950 vært vesentlig mindre enn den gangen, til tross for at befolkningen i utviklingslandene i mellomtiden er tredoblet. Det som derimot har skjedd, er at de såkalte giverlandene stadig vekk øremerker bidragene sine til formål de selv velger ut. Dermed går den solidariske beslutningsprosessen i utviklingsarbeidet til FN-systemet ut med badevannet, sammen med fellesskapet om finansieringen. Bistandsmaktene prioriterer ikke bare bilateral bistand. De dominerer også bruken av den multilaterale.

Et annet vesentlig prinsipp ved FN-pakten er kravet om stabens uavhengighet. I følge artikkel 100 skal generalsekretæren og hans medarbeidere ”avholde seg fra enhver handling som kan kaste stenk på deres stilling som mellomfolkelige tjenestemenn som bare er ansvarlige overfor organisasjonen”. Medlemsstatene er forpliktet til å respektere dette og ”ikke å søke å påvirke dem under utførelsen av deres oppgave”. Generalsekretæren skal selv ansette staben med vekt på arbeidsevne, sakkunnskap og pålitelighet, samtidig som rekrutteringen skal skje ”på et så omfattende geografisk grunnlag som mulig”. Her er det altså lagt opp til en internasjonal tjeneste med uavhengighet, integritet og lojalitet mot verdensorganisasjonen og dens formål.

De rike landene har effektivt undergravet også dette prinsippet. Til dels har de ledende vetomaktene skaffet seg hevd på visse toppstillinger i FN-organene. Likedan blir generalsekretæren ustanselig presset fra medlemsland som vil ha flere egne ansatt, stundom for å bli kvitt dem hjemme. De rike landene har selv besatt det store flertallet av stillinger som er finansiert utenfor det regulære budsjettet. Stundom topper de opp lønnen til egne folk i toppstillinger. At de også søker å påvirke staben, er det ingen tvil om. Sammen med sulteforingen på ressurser er slike misforhold hovedgrunnen til FNs vanskeligheter.

Få saker kan være viktigere i dagens verden enn at statene øver seg i å avgjøre globale oppgaver i fellesskap. De medlemsstatene som ønsker å virkeliggjøre en FN-ledet verdensorden, har dobbelt grunn til å overholde det forpliktende avtaleverket. Erik Solheim har selvfølgelig rett i at Norge bør arbeide for at FN skal fremme verdier vi legger vekt på. Men måten å gjøre det på, er å argumentere og stemme for slike saker i besluttende organer hvor vi er representert på linje med andre land, ikke å ymte om å trekke bistanden tilbake. Han har også rett i at vi bør arbeide for å få norske kvinner og menn ansatt i systemet. Men måten å gjøre det på, er å stille opp kvalifiserte kandidater, ikke å antyde at vi ellers kan komme til å minske bistanden, som det later til at vi har gjort noen ganger.

Når utviklingsministeren bruker ord som ”å stille større krav til hvordan pengene skal brukes”, ikke ”gi FN blankofullmakt” eller ymt om å ”kutte eller vri økonomisk støtte”, taler han samme språk som en rekke av hans forgjengere gjorde. Men skal vi arbeide for ”en mer demokratisk verdensorden”, som Soria Moria erklæringen sier, er poenget nettopp ikke ”å finne ut hvordan Norge kan få større innflytelse” i FN-systemet. Det er å gjøre hva vi kan for å praktisere solidariske beslutningsformer, hvor rike og fattige land er med på like fot, slik meningen med FN-pakten var og er.