Panelets oppgave er å legge grunnlaget for reform på områdene utvikling, nødhjelp og miljø (se mandat her). I et innlegg i Dagsavisen 8. april, et par dager etter at høynivåpanelet hadde avsluttet sitt første møte i New York, hadde Stoltenberg et innlegg i Dagsavisen, der han bl.a. skrev (les mer her):

"Regjeringen ønsker en FN-ledet verdensorden, og ikke en verden der den sterkeste tar seg til rette."

Stoltenbergs formulering er i tråd med regjeringens løfter i den politiske plattformen fra Soria Moria (les mer her), men praksis er en annen ting. Utviklingsland frykter at resultatene av panelets arbeid vil bli et ytterligere marginalisert FN og en verdensorden der utviklingslandenes innflytelse blir ytterligere svekket. En sentral motsetning er (i grove trekk) denne:

• De rike landene (og Stoltenberg) ønsker et FN som er mer effektivt og konsentrerer seg om bestemte oppgaver (som sikkerhet, katastrofehjelp og humanitær innsats, miljø og kanal for bistand). Problemet er, i følge de rike landene, primært at FN er et tungrodd byråkrati med mye "daukjøtt", der en rekke særorganisasjoner er dårlig samordnet og konkurrerer om makt og ressuser. De rike landene mener videre at en del av det internasjonale samfunnets oppgaver, spesielt knyttet til handel, utvklingspolitikk og makroøkonomi, ivaretas bedre av andre organisasjoner. Andre organisasjoner betyr som regel de internasjonale finansinstitusjonene - Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjoner (WTO) - der de fattige landene har liten eller ingen innflytelse. (se Innspill fra de rike landene - G13 og FN-reform i Stortinget).
  
• Utviklingslandene ønsker seg også et FN som er mer effektivt, men det viktigste for utviklingslandene er at reformarbeidet bidrar til en mer demokratisk verdensorden, der utviklingslandene får større makt og innflytelse. Dette innebærer at reform av FN må sees i sammenheng med behovet for reform også av de internasjonale finansinstitusjonene. De frykter en fokus på FN-reform, som kanskje gjør FN mer effektivt på noen områder (som katastrofehåndtering, gjenoppbygging etter konflikt eller miljøspørsmål), men som samtidig bidrar til at spørsmål knyttet til utviklingsstrategier, handel, finans og makroøkonomisk politikk overlates til andre internasjonale organisasjoner - der utviklingslandene har liten innflytelse (se Sør-perspektiver på FN-reform). De mener at en slik utvikling vil svekke utviklingslandenes innflytelse i det internasjonale utviklingssamarbeidet og ikke gi dem det politiske handlingsrom de trenger for å bekjempe fattigdom (se Sør-toppmøtet i Doha krever politisk handlingsrom for utviklingslandene, rorg.no 17.06.05).

Denne spenningen i synet på FN i forhold til de internasjonale finansinstitusjonene er et vesentlig bakteppe for å forstå konfliktene omkring reformprosessen i FN. En lang rekke framtredene internasjonale enkeltpersoner og organisasjoner (se her) har stilt seg bak en kampanje for reformer av det internasjonale systemet, som ser FN i sammenheng med øvrige internasjonale systemer. I deres manifest står det bl.a. (les her):

"Det er behov for demokratisering av sammensetningen og beslutnings-prosessene i FNs insitusjoner og organer for å sikre at de blir mer effektive og demokratiske. Og det er behov for reform og integrering innenfor FN og andre globale, internasjonale organisasjoner (IMF, Verdensbanken, WTO m.m)."

FN-reform - historisk overblikk

Det New York-baserte og uavhengige Global Policy Forum har fulgt arbeidet i FN gjennom mange år og på deres nettsider finnes også masse stoff om reformprosessen i FN. De introduserer temaet slik (les mer her):

"FN trenger reform. Det er alle enige om. Men det er stor uenighet om hva slags reform som trengs og med hvilket formål. Opp gjennom årene har FN blitt reformert om igjen og om igjen - i snitt omlag hvert 8nde år. Men endringstakten har økt og reformprosjekter synes nå å være en nesten løpende del av landskapet. Stiftelser, tenke-tanker og ulike kommisjoner tar stadig til orde for institusjonell fornyelse av FN. Generalsekretærer omorganiserer støtt avdelinger og oppretter nye samordningsorganer. Frivillige organisasjoner samles for å skape press i den reform-retning de ønsker. Diplomater forhandler. Og fra Washington kommer advarsler om at FN må 'reformere eller dø'."

På nettsidene til Global Policy Forum finnes også en kronologi over reformforslagene, fra 1992 og fram til idag (se her).

Til Sør-toppmøtet i Doha i 2005, i forkant av FN-toppmøtet om oppfølging av FNs tusenårserklæring, utarbeidet utviklingslandenes tenketank, Sør-senteret i Geneve, en rapport om FN der de spør: Hva slags FN for det 21. århundrede? En nytt Nord/Sør-skille? (What U.N. for the 21st Century? A New North-South Divide). FN-toppmøtet høsten 2005 ga imidlertid ikke de store resultatene, sett fra utviklingslandenes side (se FN-toppmøtet og veien videre, rorg.no 26.09.05). Sluttdokumentet la imidlertid noen føringer for det videre reformarbeidet. Høynivåpanelet, som statsminister Jens Stoltenberg sitter i, en del av dette oppfølgingsarbeidet (se Bakgrunn og mandat for FN-panelet), men ikke det eneste. I mars i år la FNs generalsekretær Kofi Annan fram en omfattende rapport om reformer, der han bl.a. sier (les mer her):

"Dagens system, en etterlevning fra etterkrigstiden, hindrer nå FN i å gjøre en god jobb, og etter flere ”bit for bit”-endringer trenger vi nå en helhetlig og strategisk omstilling."