Det er noe grunnleggende galt med måten Plan bruker konvensjonene og rettighetstenkningen på. Jussen og konvensjonene har sin plass, men jussen må ikke benyttes som tilsløring, og pynt i inntjeningsøyemed. Og det er det som skjer.  Det er ikke juss det dreier seg om, først og fremst, når vi skal håndtere krisen og lidelsen som verdens fattige utsettes for. Det dreier seg om mangel på rettferdighet. Det dreier seg om  makt og avmakt, og konsekvensen av at overmakten får utfolde seg fritt i vår verden slik den er organisert i dag. Den såkalte rettighetsbaserte tilnærmingen introduseres av myndigheter og organisasjoner i nord. Den presenteres gjerne som humanitært begrunnet, men blir i realiteten gjort til et virkemiddel for eksterne krefter til å beholde kontrollen og styringen i fattige land. I stedet for å forholde seg til de globale dimensjonene og de systemiske årsakene til at livsgrunnlaget raseres for fattigfolk i sør, skapes  det inntrykk av at utviklingsmisæren skyldes korrupsjon, vold, dårlig styresett osv. Fattigdommen, som ikke er annet enn et symptom på urettferdigheten, blir gjort til årsak til underutvikling, konflikt og lidelse.

Skal de grunnleggende menneskerettighetene realiseres må uretten og makten erkjennes og konfronteres. Det som mangler i Plans informasjon og policy er følgelig en analyse av hvordan makten fungerer i vår verden, og tiltak for aktiv solidarisk deltagelse i kampen for rett og rettferdighet. Plan er som sagt langt fra den eneste hjelpeorganisasjonen som synder på dette feltet. Men fordi organisasjonen roper så høyt om sin fortreffelighet når det gjelder menneskerettighetene og konvensjonene, må dette sies.