I Timberlakes bok, ”Africa in Crisis”, siteres en vestafrikaner som sier (fritt oversatt):

"Afrikas største problem er de mange som til enhver tid reiser rundt på kontinentet med svar på spørsmål som de ikke har forstått."

Jeg har vært en av disse ”mange”. Jeg har vært det siden 1962/63, da jeg studerte politisk økonomi ved University of Punjab, i Lahore, Pakistan. Senere har jeg tjenestegjort ti år i Afrika, omtrent halvparten av disse som NORADs stedlige representant i Botswana. I flere år satt jeg i NORADs prosjektutvalg og utvalget for informasjonstjenesten i NORAD.

Noe av det første jeg foretok meg da jeg kom til Kirkens Nødhjelp som administrasjonssjef i 1982 var å avskaffe ordningen med fadderskap. Det var en ordning som kastet blår i øynene på tusenvis av godhjertede mennesker, også min gamle mor. Min erfaring er at jo tettere man kommer inn på de grunnleggende årsakene til den fortvilte situasjonen som store deler av menneskeheten befinner seg i, jo klarere blir det at vår vestlige kulturelle arroganse, troen på at vi vet hva som er best for de andre, for dem som lider, leder oss på avveier. Det vi ikke vet er det ikke verdt å vite!

Fadderskapsordninger har ikke blitt laget for fattige i Sør, men for at folk i Nord skal få det bedre. I mitt arbeide med folk i og fra den tredje verden har ingen, absolutt ingen, vært seriøst opptatt av fadderskapsordninger av noe slag. Tvert imot. Bekymringen har gått på at veldedigheten tilslører og skygger for behovet for informasjon og arbeidet med grunnleggende problemstillinger. Det betyr ikke at det er galt å drive veldedighet. Det gale ligger i tilsløringen som følger med overfladisk informasjon og informasjon som kaster blår i øynene på mennesker som ønsker å gjøre godt.

Arnfinn Nygaard har jo rett i det han sier. Han vet hva han snakker om. I mange år har han vært blant de fremste, etter mitt syn er han den fremste her i landet, når det gjelder tiltak for folkeopplysning i utviklingsspørsmål.