Baug og jeg er heldigvis enige om det som her er den viktige utfordringen: Hvordan kan vi omgjøre det norske folks givervilje til engasjement for å endre urettferdige, globale strukturer? Det er gjennom en slik folkelig forankring at Norges deltakelse i det internasjonale utviklingssamarbeidet bør videreføres. Baug hevder imidlertid å være ”mildt sagt overrasket” over at jeg ”velger å eksemplifisere med at en erfaren og rettighetsbasert organisasjon som Plan kanskje ikke klarer å engasjere folk i globale spørsmål”. I så fall er det jammen på tide han får seg en slik overraskelse. Hans to svar til meg leser jeg som en bekreftelse på at det ikke er snakk om skivebom, men snarere en innertier og et skudd for Baug’n (altså Plans)?

I det ligger det primært at jeg ser det som viktig med kritisk debatt om den type informasjonsvirksomhet og markedsføring Plan driver. Her vil jeg få presisere at min kritikk ikke retter seg mot Plans virksomhet i utviklingsland. Behovet for hjelp er stort og jeg tviler ikke på at det er mange mennesker som nyter godt av Plans arbeid. Min kritikk retter seg mot at bistandsorganisasjoner, som Plan, ”i stedet for å avsløre verdens urett, tåkelegger den og forblinder dens ofre” i veldedighetens og godhetens navn (for å sitere frigjøringspedagogen Paolo Freire). Denne debatten er selvsagt relevant for flere enn Plan, men den er særlig relevant for Plan. I disse spørsmålene synes Plan å være blottet for evnen til kritisk selvrefleksjon, og i så måte kan kanskje et skudd for baugen bidra positivt?

Plan uten meningsbærende budskap

Baug avviser min påstand om at det på Plans nettsider ikke gis informasjon om hvordan Plan har tenkt å ”løfte Afrika” – utover å rekruttere flere Plan-faddere. Han mener at jeg kanskje kunne blitt ”en smule bedre opplyst om et tema eller to” om jeg hadde brukt litt mer tid på disse nettsidene. Saken er imidlertid at jeg faktisk har brukt en god del tid på Plans nettsider, men jeg innrømmer at jeg har gått glipp av generalsekretær Sandro Parmeggianis kronikk om "Alt for Afrika" (se Alt for Afrika, Sunnmørsposten 14.03.06). Når har jeg lest den også. Den bekrefter mitt hovedinntrykk, nemlig at utviklingspolitikken primært synes å være et krydder til bruk i innsamlings- og markedsføringsvirksomheten for Plan.

Jeg har lest mange analyser av Afrikas problemer og tanker om hva som må gjøres for å løfte Afrika ut av fattigdom, men Parmeggianis bidrag framstår her som relativt platt og intetsigende. Essensen i kronikken er dette: Vi aner ikke hva som må til for å skape utvikling i Afrika, men vi håper vi kan bidra. Det samme gjelder for øvrig også Parmeggianis siste kronikk om vann (i VG 20.03.06, se En av fem mangler vann). Begge disse kronikkene er gode eksempler på Plans spredte forsøk å framstå som politisk utviklingsaktør. Ved nærmere øyesyn viser analysene seg å være platte og så godt som tomme for politisk relevante og meningsbærende budskap.

Misbruk av menneskerettighetene?

- Mange karakteriserer den ekstreme fattigdommen som vår tids største menneskerettighetsutfordring, heter det i innledningen til utviklingsmeldingen (St.meld.nr.35, 2003-2004). Det er en karakteristikk jeg kan slutte meg til. På Plans nettsider er det hyppige referanser til rettigheter, både menneskerettighetene generelt og barnerettigheter spesielt. Måten dette brukes på har imidlertid gjort at jeg også her har stilt meg spørsmålet: bruker Plan også rettighetsperspektivet som uforpliktende krydder i markedsføringen og for å gjøre seg lekre overfor norske bevilgende myndigheter? Rettigheter høres jo fint og bra ut i de flestes ører og er i tråd med regjeringens rettighetsbaserte utviklingspolitikk.

For: menneskerettighetene er skapt og utviklet som internasjonale rettesnorer og redskaper til bruk i interessekonflikter og politisk kamp for en bedre og mer rettferdig verden. Når menneskerettighetsforkjempere mange steder i verden blir drept, fengslet, torturert og på andre måter forfulgt av myndigheter og motstandere, så er det fordi de krever at menneskerettighetene skal være politisk relevante og oppfylles i situasjoner der det pågår reelle interesserkonflikter mellom enkeltpersoner og ulike grupper i samfunnet (lokalt, nasjonalt og globalt). Det er når menneskerettighetene settes inn i en politisk ramme og gis politisk kraft i slike situasjoner at de faktisk bidrar til utvikling. Plan synes dessverre ikke å noen ambisjoner i den retning. Jeg frykter derfor at Plans bruk at menneskerettighetene faktisk representerer et misbruk som bidrar til å gjøre menneskerettighetene irrelevante og tannløse. I stedet for å brukes som redskaper for utvikling, brukes de som redskaper for markedsføring på veldedighetens arena. 

- Det er liten tvil om at Plans store gjennomslagskraft også gir et stort ansvar, skriver Baug. Det er jeg enig i. Mitt spørsmål er: evner Plan Norge å ta dette ansvaret?

To tanker i hodet…

”Han kan da ikke for alvor mene at vi - med mer enn 100 000 husstander som faste støttespillere - ikke har de aller beste forutsetninger for å kunne opplyse om globale utfordringer?”, skrev Baug i sitt første svar. I sitt siste innlegg utdyper han Plans tanker om fase 1 og 2 i rekrutterings- og opplysningsarbeidet: Først må målgruppens interesse vekkes (slik at de blir faddere) og deretter kan de opplyses (gjennom Planposten med mer). Jeg kjenner godt til denne tankegangen og ingen skal ta fra Plan at de har vært og er dyktige på å nå bredt ut til mange. Jeg er derfor også enig i at sånn sett har Plan de beste forutsetninger for å kunne opplyse om globale utfordringer. Mitt poeng, som det forhåpentligvis framgår av punktene ovenfor, er at det utfyllende bakgrunnsstoffet om globale utfordringer som inngår i fase 2-satsingen er mer tilslørende enn opplysende. Her har Plan (og andre bistandsorganisasjoner) en viktig utfordring.

Så er jeg også enig i med Evy Josøk (se innlegg 28.03.06) i at andre organisasjoner ikke er flinke nok til å nå ut. Det er deres utfordring. Spissformulert har organisasjonene kanskje følgende felles utfordring: De som når ut har intet meningsbærende budskap og de som har innsikt og meningsbærende budskap når ikke ut. Kritisk debatt kan forhåpentligvis hjelpe oss på veien videre.

Konkurrenter på veldedighetens marked

Birger Baug hevder at "en del organisasjoner har skuet skjevt til Plans suksess i Norge de de siste årene". Han hevder videre at "en hver noenlunde oppegående analytiker vil raskt komme fram til at Plans vekst ikke kan skyldes at organisasjonen har tatt over andre organisasjoners støttespillere, men har nådd ut til nye grupper gjennom å kommunisere på en måte flere forstår og identifiserer seg med". Det kan være han har rett i det, men jeg er slett ikke sikker.

Jeg husker at en av de første store informasjonsfalige debattene jeg var med på som RORG-koordinator - i 1992/93 - dreide seg om innsamlingskampanjer i regi av Kirkens Nødhjelp og Redd Barna. Mange av opplysningsorganisasjonene var sterkt kritiske til de holdninger og budskap som ble formidlet, en kritisk holdning som også mange innenfor de store innsamlingsorganisasjonene delte og hadde forståelse for. Slik kritisk selvrefleksjon førte også til en usedvanlig åpenhjertig lederkommentar i Redd Barna avisa 11/93. I følge lederkommentaren hadde bistandsorganisasjonenes informasjonsstrategi - enkelt sagt - tre hovedelementer, som ble utdypet slik:

1. Skape sjokk, medlidenhet eller dårlig samvittighet for å åpne folks lommebøker (innsamling).
2. Skape kunnskap om og tillit til egen organisasjon (tilbakemelding) og
3. Skape innsikt om forhold mellom Nord og Sør, kunnskap om forholdene i den tredje verden og økt forståelse mellom folkeslag (folkeopplysning).

Lederkommentaren kommenterte dette slik:

"Alle disse elementene er tilstede hos de fleste organisasjonene. Men med størst vekt på det første, noe mindre på det andre og minst på det siste."

Den kritiske debatten og selvrefleksjonen den gangen bidro etter min vurdering til at flere av de store humanitære bistandsorganisasjonene revurderte metodene de benyttet i innsamslingsarbeidet. Det ble kanskje noe mindre market og noe mer opplysning og man forsøkte nye veier for å kombinere opplysning og innsamling. Den tradisjonelle "flue i øyet"-metoden (bruk av bilder av fattige, hjelpetrengende barn) ble diskreditert. Jeg frykter at Plans suksess kanskje skyldes at Plan steg inn som konkurrent på veldedighetens marked i Norge på et tidspunkt da de andre hadde kommet til at var riktig å vise litt tilbakeholdenhet i forhold til bruk av de mest effektive innsamlingsmetodene. Dersom dette er riktig er det også grunn til å anta at Plan har bidratt til et betydelig økt press på andre aktørene i forhold til aggressiv markedsføring, med de negative konsekvensene slik markedspress har for opplysningsarbeidet.