Jeg er ikke imponert over bevisføringen. Det blir som å dømme en hel person ut fra hvordan nesa ser ut. Til ”beviset” er nemlig å anføre at han burde ta en titt på resten av Plan Norges opplysningsarbeid, for eksempel vår vanlige hjemmeside (www.plan-norge.no), som er oppe og går hele tiden, og ikke bare under en kampanjeperiode. På forsiden ligger saker som:

• En av fem mangler rent vann (kronikk i VG)
• URO stiller krav til den norske regjering
• Alt for Afrika! (der det nettopp sto mye om hvordan Plan mener fattigdom i Afrika bør bekjempes, en kronikk som for øvrig har stått i en rekke norske aviser)
• Kjønnslemlestelse – et utbredt problem
• Plan støtter kampen for likestilling i Nepal
• 12000 marsjerte mot sult
• Plan lanserer to nye tsunami-rapporter
• Høy hiv-risiko for jenter som gifter seg tidlig
• Plan Norge arrangerte aids-seminar

I underkategoriene ligger det i tillegg en rekke faktaark og bakgrunnsartikler av ”mer analytisk” karakter. Ved å bruke litt mer tid på internettsidene våre, skal en ikke se bort fra at selv en RORG-koordinator kunne blitt en smule bedre opplyst om et tema eller to.

To tanker i hodet…

I Plan tenker vi i målgrupper, og oppnår på den måten god effekt både i forhold til rekruttering og opplysning. Derfor legger vi ut bakgrunnsstoff og mer analytiske artikler i det vi oppfatter som ”fase 2” i vår kommunikasjonssyklus (internettsidene, Planposten, prosjektoppdateringer, osv). Når noen har fått øynene opp for hvordan virkeligheten er (fase 1), blir de forhåpentligvis faddere, og da er tiden inne for å gi den informasjonen folk trenger for å forsterke ønsket om å bekjempe fattigdom i bred skala (fase 2). Og det aller beste: det virker! Våre egne undersøkelser blant fadderne viser nemlig klart og tydelig at de aller fleste har fått et større internasjonalt engasjement etter at de ble faddere, tall du gjerne skal få innsikt i om du ønsker det.

Jeg er forresten fortsatt svært usikker på om du har skjønt at fadderordningen er en kommunikasjonsmetode, ikke en bistandsmodell. Vårt utviklingssamarbeid bygger ikke på fadderskap, men på et strategisk, rettighetsbasert rammeverk, kalt Child Centred Community Development. Også denne strategien skal du gjerne få se. Ellers er også prinsipprogrammet vårt anbefalt lesning, og kan lett finnes på internettsidene våre.

Positive samarbeidsorganisasjoner

Du synes også å tro at en rekke organisasjoner i Afrika er negative til Plans ikke-diskriminerende fadderordning, uten at jeg har den fjerneste idé om hva du bygger den antakelsen på. Er det noe Plan ikke har problemer med, nemlig, så er det å finne organisasjoner som svært gjerne vil samarbeide med oss. Jeg kunne ha fylt mange sider med organisasjonsnavn, men nevner her bare noen få av de afrikanske: Network of African People Living with HIV/AIDS (NAP+), The Society for Women and Aids in Africa (SWAA), Forum on Orphans and Vulnerable Children Living in a World with HIV and AIDS, Federation of Women in Education (FAWE), International Federation of Women Lawyers (FIDA), African Movement of Working Children and Youth og African Child Policy Forum. Dessuten har vi flere ganger fått sterk støtte fra nær sagt institusjonaliserte personligheter i Afrika, som Desmond Tutu og Nelson Mandela.

I tillegg samarbeider vi altså med en rekke CBO-er (Community Based Organisations) i våre programområder, og er en svært aktiv bidragsyter i forhold til å støtte oppbyggingen av nye organisasjoner (som for eksempel Post Test Clubs og Child To Child Clubs).

Sendt i hele Afrika

Og en ting til, om ”Fotball for Afrika”: Sendingen og konserten viste også Senegal som det kulturelle i-landet det er. Konserten, med fokus på fødselsregistrering (Barnekonvensjonens artikkel 7), ble sendt i nesten samtlige afrikanske land (i tillegg til en rekke andre land på andre kontinenter). Jeg tviler sterkt på at de statlige kringkastingsselskapene i disse landene ville ha sendt noe de oppfattet som nedverdigende for seerne. Jeg vil i stedet være ubeskjeden nok til å kalle det global kommunikasjon på høyt plan.

Du klarer fortsatt ikke å løpe fra min konklusjon i forrige innlegg, Arnfinn: Poenget er at du, og en del andre med deg, kjenner Plan så altfor dårlig, og synes å ta stilling til vår virksomhet ut fra fordommer, bygget på noe du ”tror” eller ”har hørt”. Det kan nok være en fordel å bruke litt mer tid på research, og litt mindre på kun å mene. Det kan også være greit å komme seg ut litt, se verden fra en annen synsvinkel og ikke bare fra den norske andedam. Og mens du gjør det – ha et åpent sinn!

PS: En ting jeg dog tar selvkritikk på, er at vi åpenbart ikke har vært gode nok til å kommunisere hvordan vi jobber overfor alle i vår egen sektor. Jeg blir nemlig stadig forundret over at en del kolleger i andre organisasjoner ikke kan de enkleste ting om Plan, ting som veldig mange andre, ”vanlige” mennesker godt kjenner til. Derfor håper jeg først og fremst at det som kommer ut av denne debatten er mer kunnskap om, og færre fordommer mot, Plan. Det ville ha vært til fordel for alle parter.