Debattinnlegget sto på trykk i noe redigert utgave i Dagbladet 22.03.06
For ytterligere bakgrunn og debatt, se Plan Norge og "folkelig forankring"

For når Nygaard velger å eksemplifisere med at en erfaren og rettighetsbasert organisasjon som Plan kanskje ikke klarer å engasjere folk i globale spørsmål, blir jeg mildt sagt overrasket. Han må gjerne kritisere Plan for at vi i en markedskampanje ”teppebomber” det norske folk, men han kan da ikke for alvor mene at vi – med mer enn 100 000 husstander som faste støttespillere – ikke har de aller beste forutsetninger for å kunne opplyse om globale utfordringer? Våre faddere gir heller ikke én gang for å få god samvittighet, de gir og blir værende i Plans kommunikasjonssyklus i seks-sju år.

Lite kunnskap

Det er dessverre så altfor åpenbart at Nygaard vet så alt for lite om hva som skjer i løpet av denne syklusen. At han er lei av Plans ”teppebombing” den ene måneden i året vi normalt har kampanjeperiode, får så være, selv om han skal lete med lys og lykte for å finne humanitære organisasjoner som i markedssammenheng kommuniserer på en særlig annerledes måte (med i bildet hører også at Plan i forrige regnskapsår kun brukte 3,6 prosent av innsamlede midler til denne ”teppebombingen”, langt mindre enn andre organisasjoner det er relevant å sammenligne med). Nygaard er tydeligvis heller ikke kjent med at Plans faddere flere ganger hvert eneste år blir opplyst om alt fra globale utfordringer (gjennom for eksempel Planposten) til nasjonale og lokale utfordringer (oppdateringer om det programområdet fadderne støtter), og ulike andre opplysningskampanjer rettet mot både faddere og opinionen for øvrig.

Nygaard hevder også at utviklingsminister Erik Solheim med sine uttalelser om Plan gjør seg til talsmann for en veldedighetstradisjon. Men når Solheim viser til Plan som en nytenkende organisasjon, kanskje det rett og slett skyldes at han vet litt bedre hva han snakker om enn det Nygaard gjør? Kanskje Solheim utmerket godt vet at Plan er organisasjon basert på menneskerettighetene og Barnekonvensjonen, og ikke på veldedighet? Solheim og familie har tross alt figurert i Plans fadderdatabase i årevis, og er godt kjent med den nevnte kommunikasjonssyklusen. Han har i tillegg sett hva Plan gjør i felt. Det har ikke Nygaard.

Nygaard som veldedighetsforfekter

Det er også interessant når Nygaard åpenbart forsøker å resonnere mot veldedighetstanken, all den tid eksempelet han velger vanskelig kan tas til inntekt for annet enn at han synes det er bedre med ordninger som er mer tuftet på veldedighet. For hvilken innsikt i de globale utfordringene får dem som gir til en bistandsorganisasjon via kirkenes kollektbøsser? Hvilken innsikt får dem som pr. telefon eller pr. månedlig giro gir 200 kroner til ”sin” organisasjon? Hvilken innsikt får dem som en gang i året gir penger via NRKs tv-aksjon?

At bistand og utvikling er mer solid forankret i det norske folk nå enn før Plan etablerte seg i Norge for ti år siden, er hevet over enhver tvil. I 1996 var det rundt 150 000 faddere i Norge, i dag er det godt over 300 000. Det er nesten 15 prosent av norske husstander! Plan har for sin del ”bare” tatt drøyt 100 000 av denne veksten. En hver noenlunde oppegående analytiker vil raskt komme fram til at Plans vekst ikke kan skyldes at organisasjonen har tatt over andre organisasjoners støttespillere, men har nådd ut til nye grupper gjennom å kommunisere på en måte flere forstår og identifiserer seg med.

Ingen andre nådde ut til disse gruppene før Plan etablerte seg i Norge. Mener Nygaard for alvor at det hadde vært bedre opplysning for det norske folk om Plan ikke hadde etablert seg, og at Norge fortsatt hadde sittet der med 150 000 faddere og noen andre jevnlige givere?

Stort ansvar

Det er liten tvil om at Plans store gjennomslagskraft også gir et stort ansvar, der tror jeg Nygaard og jeg er helt enige. Det ansvaret mener vi at vi tar gjennom å drive aktiv ”development education” overfor de støttespillerne vi har. I Planposten, som går til alle faddere fire ganger i året er det ikke langt mellom titler som: ”Retten til menneskeverd”, ”Utdanning for alle er jobb nummer en”, ”Mer makt til de fattigste!”, ”Grunnlaget for enhver rettighet”, ”Lokal forankring alltid viktigst”, ”De stille tsunamiene”, ”WTO-avtalen: Håndsrekning eller jerngrep?”, ”Ujevn kunnskap om Barnekonvensjonen”, ”Menneskerettigheter og utvikling”, ”Barna skal bygge Bangladesh”, ”Fattigdomsplaner med klare mangler”, ”Barn i 60 land maler drømmesamfunnet”…

Slik kunne jeg fortsatt i det uendelige med titler som ikke er et uttrykk for veldedighet, men for fattige menneskers evne til å ta hånd om seg selv når mulighetene er der, eller som er innledninger til artikler om overordnede, globale utfordringer. Det er mulig at Nygaard mener at det er disse artiklene i sin helhet vi skulle brukt til å rekruttere faddere i løpet av de 10-15 sekundene med oppmerksomhet vi har til rådighet på annonseplass i det offentlige rom, men da er jeg redd for at vi ikke hadde bidratt særlig mye til verken å øke støtten om utviklingssamarbeid eller til å opplyse det norske folk. Men når folk gjennom Plan allerede har opparbeidet seg et forhold til fattige mennesker i sør, DA er de atskillig mer mottakelige for den type informasjon. Kanskje burde flere tenke i samme retning?

”Hemmelig” problemstilling?

Det er ingen hemmelighet heller for oss at en del organisasjoner har skuet skjevt til Plans suksess i Norge de siste ti årene, selv om svært få har hatt mot til å si det høyt. For oss har det vært en forståelig og naturlig reaksjon, og vi har slått oss til ro med å betrakte at andre i stadig høyere grad har kopiert det arbeidet Plan gjør.

Det er alltid en interessant opplevelse å bli dolket i ryggen. Ekstra interessant blir det når angrepet kommer fra koordinatoren for den samarbeidsorganisasjonen du selv er medlem av, og når angrepet kommer på en ”problemstilling” som han aldri tidligere – ikke en eneste gang – har tatt opp med dem det gjelder. Jeg er derfor slett ikke sikker på om jeg synes Arnfinn Nygaard som medium og eksponent for Jantelovens støttespillere er noe vakkert syn. Det er kanskje ikke oss du burde bruke som eksempel når du skal tale dine venners sak overfor Rattsø-utvalget?