I desember var verden samlet til toppmøte i Hong Kong, og jeg hadde den tvilsomme gleden av å følge det som har blitt kalt utviklingsrunden i Verdens handelsorganisasjon (Doha-runden).

Det er et gammelt triks, det å gi et upopulært politisk prosjekt et flott navn. Privatisering kalles modernisering. Brutalisering av arbeidslivet kalles fleksibilisering. Men ingenting kan sammenligne seg med det frekke påfunnet å kalle Doha-runden i WTO for utviklingsrunden.

På toppmøtet i Hong Kong stod særlig fire områder innenfor WTO i fokus: den såkalte utviklingspakken, handel med landbruksprodukter, handel med industrivarer og handel med tjenester. Utviklingspakken dreier seg om særbehandling for de fattigste landene. På landbruksområdet har de fattige landene både offensive og deffensive krav til rike land, og de ønsker å beskytte seg fra storselskapenes inntreden på sine industri- og tjenestemarkeder.

Utviklingslandenes “seire”

Ettersom dette er utviklingsrunden i WTO, skulle man kanskje tro at utviklingslandenes ønsker og interesser var en vektlagt del av alle områdene det forhandles om. Tro i så fall om igjen. En rekke konkrete forslag fra ulike grupperinger av utviklingsland har, gjentatte ganger og på forskjellige forhandlingsområder, blitt ignorert. Som EUs handelskommisær, Peter Mandelson, sier det: "Det er ingen grunn til gjøre ytterligere endringer på handel med jordbruksprodukter. (…) Det er tid for at andre land ofrer mer på andre områder av Doha-agendaen, som lavere toll på industrivarer og liberalisering av tjenestesektoren." 1

Det ble ingen store seire for utviklingslandene i Hong Kong. Jeg vil fremheve to områder som kunne vært viktige avgjørelser for utviklingslandene. For det første krevde de minst utviklede landene (MUL) fri markedsadgang (ingen toll eller handelskvoter) til rike land, en ordning vi i Norge innførte i 2001. Dette ville ikke de rike landene godta, og resultatet var en vag formulering om at MUL bør ha tilgang til rike lands markeder. For sikkerhets skyld sikret USA seg mulighet til å verne 3% av sine produkter mot konkurranse. Ettersom MUL bare har mulighet til å eksportere 2 % av produktene2, vil de rike landene ikke ha noen problemer med å skjerme seg for konkurranse. USA har for eksempel allerede gitt beskjed om at de ikke vil slippe til tekstiler og klær fra Bangladesh og Kambodsja. Med andre ord får MUL markedsadgang for produkter de ikke produserer, eller ikke er konkurransedyktige i, og de tilbys muligheter de ikke kan benytte seg av. 

Kutt i eksportsubsidier?

Et annet viktig område er kutt i eksportsubsidier. Fjerning av rike land sin støtte til eksport av jordbruksprodukter har lenge vært det viktigste kravet fra utviklingslandene, ettersom denne støtten gjør at mange fattige bønder utkonkurreres på egne markeder, i tillegg til det internasjonale markedet. Dette har blitt lovet fra de rike landene år etter år, uten nevneverdige resultater. WTO-toppmøtet endte med et vedtak om at disse subsidiene nå skal kuttes innen 2013, og dette har blitt løftet fram i media som en storseier for utviklingslandene. Dessverre er bildet langt fra så rosenrødt. For det første fordi de store handelsmaktene allerede har gjort lignende vedtak, eksempelvis har EU allerde vedtatt å fjerne sine eksportsubsidier. For det andre fordi Hong Kong-vedtaket forutsetter at en rekke stridsspørsmål løses innen april i år, noe få tror at kommer til å skje. Men aller viktigst, fordi de rike landene i liten grad reelt kutter i sin eksportstøtte. Det kan de gjøre fordi bokssystemet som definerer ulike typer landbruksstøtte innen WTO muliggjør en omdefinering av eksportstøtte til innlandsstøtte, selv om konsekvensene i verdensmarkedet er akkurat de samme. Som Martin Kohr fra Third World Network sa i Hong Kong: -They serve us exactly the same wine, but in a new bottle. For eksempel reduserte EU sine eksportsubsidier til kornproduksjon fra 2,2 milliarder ecu i 1992 til 121 millioner euro i 2002. Men i den samme tidsperioden økte EU innenlandsstøtten til kornprodusentene fra 117 millioner ecu til 1,3 milliarder euro.

Det var altså liten framgang for utviklingslandenes krav i Hong Kong. Mer resultater ble det likevel på de områdene der de rike landene presser på. 

Non-agricultural market access (NAMA)

Utviklingslandene tvinges til å gjøre større kutt i sine tollsatser på industrivarer, og konsekvensen er ytterligere avindustrialisering i fattige land. Det var kanskje på dette området (NAMA) at Hong Kong førte til mest resultater. Tidligere har man forhandlet om prosentvise kutt i et lands tollsatser. Dersom et land ender med å måtte kutte for eksempel 35% i sine tollsatser, har de hatt mulighet til å kutte mer i enkelte sektorer, for å kunne skjerme spesielt sårbare bransjer. Landene har altså hatt en fleksibilitet i å velge hvilke varer man ønsker å verne for konkurranse. Dette handlingsrommet er nå fjernet. Ifølge den vedtatte formelen for tollreduksjoner, en såkalt sveitsisk formel, må tollen kuttes for alle produkter - og høye tollsatser skal kuttes mer enn lave. Dette vil ramme utviklingsland hardere enn rike land, på tross av intensjonen om at rike land skal redusere mest, fordi det er utviklingslandene som har de høyeste tollsatsene.

Rått maktspill om GATS

Liberalisering av tjenester (GATS) ble det store stridsspørsmålet i Hong Kong, en stund så det ut til at hele møtet ville bryte sammen på grunn av disse uenighetene. EU og USA er misfornøyd med tempoet i liberaliseringen av for eksempel vann og finanssystemene i de fattige landene, og prøvde derfor å endre forhandlingsformen underveis. Til nå har forhandlingsformen i hovedsak vært at et land sier hvilke sektorer de ønsker at skal liberaliseres i et annet land, som så svarer med sine tilbud. Dette mener EU og USA at har medført en for treig framgang i liberaliseringen, og de jobbet derfor fram innføringen av tvungne forhandlinger som hovedregel. Jeg tror ikke det finnes noe verktøy i verktøykassa som ikke de rike maktblokkene benyttet seg av for å få sin vilje på dette området. Tekst som det ikke var enighet om ble presentert som konsensustekst. Forslag fra mer enn 100 fattige land ble oversett, og først ikke delt ut til. Under plenumssamlingen, der landene måtte ta ut reservasjon fra teksten, fikk ingen av delegatene mikrofoner. Listen er lang. Resultatet er at utviklingslandene stiller dårligere foran de videre forhandlingene etter Hong Kong enn de gjorde før.

Det sier seg selv at når 150 land møter til handelsforhandlinger, og i løpet av en uke kommer fram til en felles erklæring, da er hvert enkelt land utsatt for et sterkt press. Utviklingslandene stiller med langt lavere forhandlingskapasitet enn de rike landene. I vårt møte med utviklingsland i Hong Kong hørte vi i tillegg gjentatte rykter om “telefoner fra Washington” som medførte at utviklingslandene ble mer “vennlig innstilt” til forslagene fra de rike maktblokkene. Dette er selvsagt ikke en formell del av forhandlingene, og ikke noe det snakkes høyt om til offentligheten. Men ikke desto mindre er ryktene om trusler og bistandspakker noe flere bekrefter i det stille. Og det er en betydelig demokratisk utfordring for WTO. 

Hva bør skje framover?

Handel er i seg selv positivt. Verden trenger internasjonale handelsregler. Det beste utfallet er ikke et kollaps i WTO-forhandlingene, det beste resultatet er en god handelsavtale. Men vi kan ikke forsvare en WTO-avtale for enhver pris. De store hindringene for et rettferdig handelssystem er det de rike landene som står for, og før dette problemet løses vil vi ikke få et godt resultat. En nødvendig forutsetning for vekst og utvikling i fattige land er i tillegg at de får beholde et visst politisk handlingsrom. Det var ingen i Norge som for 50 år siden visste hvilke sektorer vi idag ville ha konkurransefortrinn på verdensmarkedet i. Det er all grunn til å tro at det samme gjelder andre land.

Men det er god grunn til å tro at tiden jobber med oss. Utviklingslandene er i ferd med å styrke sitt samhold og sin pondus i forhandlingene, og dette tvinger også hvert enkelt land til mer offisielt å ta stilling til konflikten mellom de fattige landene og maktblokkene EU og USA. Dette gir også Norge en potensielt svært interessant situasjon. Vi er ikke bundet opp av EUs posisjoner, og vi har en regjeringserklæring som etterlater liten tvil om at vi bør støtte utviklingslandene i slike situasjoner3. Hong Kong viste imidlertid med all tydelighet at dette ikke skjer av seg selv. Norge støttet i praksis EU og USA sine forslag på GATS-området, til tross for at flere av de norske kravene ble trukket i forkant av Hong Kong.

Det er et tydelig paradoks at i den norske offentligheten er det å gi fattige land markedsadgang til vårt tross alt ganske så lille marked avgjørende. Men vår selvstendige stemme i WTO, den er vi svært forsiktig med å ta i bruk for å forsvare andre interesser enn våre egne.

Vi trenger åpenbart en debatt i Norge om hva norske myndigheter kan gjøre for å oppnå Soria Moria-erklæringens målsetninger i WTO. Her har Attac og andre organisasjoner i Norge en viktig oppgave, med å bidra til diskusjon og å legge økt press på neste norske delegasjon som reiser til WTO-møte.

Aktuelle lenker og debatt:

• WTOs ministermøte 2005 (Hong Kong), rorg.no
• Bakenfor moteordene, rorg.no 10.01.06