I 2002 takket Uganda nei til 52 millioner dollar bistand til hiv/aids-bekjempelse. Det var det delvis norskfinansierte globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria som hadde bevilget midlene. Avslaget fra ugandiske myndigheter kom samtidig som aids er dødsårsak nummer en for alle mellom 15 og 49 år. Begrunnelsen var at bidraget ville skape inflasjon over det nivået som Det internasjonale pengefondet (IMF) krevde, og Uganda fryktet straffen. Avtalen med IMF stod med andre ord i veien for bistand det var akutt behov for.

Vi er bekymret over at IMF får en stadig viktigere rolle i de fattige landene. Institusjonen er nå i praksis ansvarlig for å gi lands økonomiske politikk det tidligere finansminister Per Kristian Foss omtalte som "godkjenningsstempel". De definerer hva som er bra og dårlig. Norge både kan og bør gjøre mer for å hindre at IMFs ensporede dogmatisme blir rådende.

IMF hindrer utvikling. IMF fremmer evangeliet om inflasjon under fem prosent, balanse på statsbudsjettene og vekst i BNP per innbygger. Dette høres ut som rimelige mål å sette seg.

Men, som en ny studie fra bistandsorganisasjonen Action Aid slår fast, å se seg blind på de makroøkonomiske målene kan koste mer enn det smaker. Rapporten peker på at det er helt umulig for et land å nå FNs Tusenårsmål samtidig som man følger de økonomiske kravene IMF stiller.

De tiltak som må til for å redusere inflasjonen - høyere rente og lavere offentlige utgifter - hindrer både private og offentlige investeringer. Investeringer i helse- og utdanningsvesenet er helt nødvendig for å nå tusenårsmålene innen helse og utdanning. Dermed har man et dilemma: Landene må gjøre en avveining mellom utviklingsfremmende og nødvendige investeringer på den ene siden, og lav inflasjon på den andre.

Land i Afrika sør for Sahara har, for å ta et eksempel, behov for minst å doble antall ansatte i helsesektoren for å nå de helse-relaterte tusenårsmålene. Dette vil koste 7,7 milliarder dollar årlig. Selv om disse midlene skulle være tilgjengelige gjennom økt skatteinngang, bistand eller på andre måter, så gir ikke IMF-betingelsene rom til å ta dem i bruk.

IMFs idé er at landene må stramme inn livremmen på kort og mellomlang sikt, før de kan nyte fruktene senere gjennom økt økonomisk vekst. Dessverre er det ikke så enkelt. Jeffrey Sachs, tidligere IMF-evangelist i Russland og nå sjef for Tusenårsmålene i FN, oppsummerte det godt: ”Fattige land har ikke råd til å vente til de er rike før de kan investere i sin befolkning.”

FNs spesialutsending for HIV/AIDS i Afrika, Stephen Lewis, understreker hvor dramatisk situasjonen faktisk er: "I Zambia betyr den makroøkonomiske politikken IMF har pålagt landet at helsedepartementet ikke kan ansette flere folk og hele tjue prosent av kommunene i landet står uten leger. Myndighetene ønsker å konfrontere pandemien, men kan ikke så lenge finanspolitikken er i en tvangstrøye. IMF sitt styre må innse at rigide makroøkonomiske betingelser er direkte skadelig for
Zambia."

IMFs råd er faglig kontroversielle. ”Alle” er enige om at hyperinflasjon er en uting, men det er ingen konsensus blant utviklingsøkonomer om at inflasjonen bør være så lav som IMF krever. Snarere representerer IMF den mest konservative polen i denne debatten. Samtidig som IMF krever inflasjon under 10 og helst 5 prosent, har en relativt konservativ økonom som Robert Barro ved Harvard University funnet at inflasjon opp til 20 prosent ikke trenger å være noe hinder for vekst. Verdensbankøkonomene W. Easterly og M. Bruno har konkludert med det samme. En illustrasjon er at Japan og Sør-Korea hadde høy økonomisk vekst samtidig som de på 60- og 70-tallet opplevde inflasjon på rundt 20 prosent årlig.

Kutt båndene mellom bistand og IMF. Norge er medansvarlig for IMFs politikk, også når denne går på tvers av norsk utviklingspolitikk for øvrig.

Vi observerer med glede at Norad selv har begynt å se på IMF sin rolle i bistanden. De vurderer såkalt ”gradert respons” der man unngår at bistanden skrus helt ”på” eller ”av” som følge av for eksempel IMF-kritikk. Dette er en bra begynnelse, men Norge kan gjøre mer:

• Utviklingsminister Erik Solheim bør si klart i fra til Norges samarbeidsland at Norge ikke vil straffe utviklingsland med kutt i bistanden bare fordi de velger en annen makroøkonomisk politikk enn den IMF prediker. Han bør fortelle dem eksplisitt at Norge godtar større sprik i inflasjonsmål enn IMF.
• Finansminister Kristin Halvorsen må instruere Norges styremedlem i IMF om å intensivere arbeidet for å åpne for et videre spekter av ulike makroøkonomiske regimer.
• Stortingets finanskomité må kreve fra regjeringen en full gjennomgang av Norges IMF-politikk i god tid før den i 2007 skal delta på forhandlingene om IMFs trettende kvotepåfylling, som er planlagt å tre i kraft 30. januar 2008.

Aktuelle lenker og debatt:

• The IMF: the Wrong Business Model - or the Wrong Business?, Jubilee Research 13.01.06
• - Norsk utviklingspolitikk verdensbankifisert, rorg.no 18.11.05
• Changing Course, Alternative Approaches to Achieve the Millennium Development Goals and Fight HIV/AIDS (pdf), Action Aid USA, september 2005

For mer informasjon om IMF, se

• IMF, temasider om IMF/Verdensbanken