I utviklingspolitikkens raskt skiftende verden spiller moteordene en viktig rolle når våre tanker og oppfatninger om løsningene utformes. I rapporten "Bakenfor moteordene" (se Beyond Buzzwords: “Poverty Reduction”, “Participation” and “Empowerment” in Development Policy) fra UNRISD ser de to britiske forskerne Andrea Cornwall og Karen Brock på tre slike ord: fattigdomsreduksjon, deltakelse og empowerment. På UNRISD's nettsider presenteres rapporten med bl.a. disse spørsmålene:

"Disse ordene bygger opp under en fornemmelse av hensiktsmessighet og optimisme knyttet til dagens utviklingspolitikk. De antyder en verden som kan styres og kontrolleres der alle får sin mulighet til å ta del i beslutningsprosesser som berører deres liv og der politikken staker ut en god kurs for iverksettelse. Men hvilken forskjell gjør disse ordene? Har bruken av dem ført til noen meningsfylt endring i den utviklingspolitikken som i hovedsak følges i dag?"

Misforstått hensikt bak konsensus om utviklingspolitikken?

I rapporten ser de to forskerne spesielt på de tre begrepenes betydning for dagens påståtte internasjonale enighet (konsensus, se f.eks. Stortinget: Ikke full konsensus om utviklingspolitikken, rorg.no 15.12.04) knyttet til FNs tusenårsmål og Verdensbankens og IMFs fokus på PRSP.  

Det er tidligere gjort en rekke studier av den politiske praksis knyttet til FNs tusenårsmål og PRSP-satsingen, som i større eller mindre grad har konkludert med at den til tross for de nye betegelsene og moteordene er "gammel vin på ny flaske" (se f.eks. FNs tusenårsmål - en historie om fusk og svik?, rorg.no 27.09.04 eller Nasjonale fattigdomsstrategier (PRS) - reduksjon av fattigdom eller gjentakelse av feilslag?, rorg.no 11.12.03). Det de to forskerne har forsøkt i denne rapporten er å se nærmere på hva de tre moteordene, som ord, gjør for utviklingspolitikken. De viser i den forbindelse til den franske sosialfilosofen George Sorel, som mente at det å sammenligne uttalelser om hensikt med hva som skjer i praksis kunne være å misforstå hensikten, og utdyper dette slik:

"De fin-stemte ordene som brukes i utviklingspolitikken gjør mer enn å gi en følelse av retning; de gir den legitimitet utviklingsaktørene trenger for å rettferdiggjøre sine intervensjoner."

Når kritikere reiser kritikk mot Verdensbanken, IMF, WTO og de rike landene for å føre en politikk som ikke bidrar til fattigdomsreduksjon - i strid med hva de selv sier de vil - så kan det altså være at kritikerne har misforstått hensikten.

I rapportens konklusjon står det bl.a.:

"Fattigdomsreduksjon, deltakelse og empowerment kom sammen i den dominerende utviklingsdebatten (mainstream development discourse) i en rekke av tilsvarende begreper som eierskap, ansvarlighet, styring og partnerskap for å skape den verden som den nyliberale modellen vil at vi alle skal bo i. Avvikende oppfatninger rives bort for å sikre samsvar (coherence)."

"Vi viser hvordan ord som en gang handlet om politikk og makt har blitt omformet for å tjene dagens en-størrelse-passer-alle oppskrifter for utvikling, spunnet inn i en apolitisert form som alle kan si seg enige i. Som sådanne, framholder vi, byr deres bruk i utviklingspolitikken lite håp for den verden fri for fattigdom som de normalt tar de orde for."

Da IGNIS og Utviklingsfondet før jul la fram sin rapport om verdensbankifisering av norsk bistand påpekte også daglig leder av IGNIS, John Y. Jones, at selv om Verdensbankens og IMFs politikk har vært en fiasko for utviklingslandene, så har den vært en suksess for de rike landene (les mer her).

Fattigdomreduksjon - en eufemisme for dagens utviklingspolitikk

Eufemismer - språklig skjønnmaling - er språkets deodorant, sa språk- og medieforsker Berit von der Lippe på et seminar om Begreper, makt og avmakt i nord/sør-debatten (se mer her) for et par år tilbake. Dette er også et viktig poeng i rapporten Bakenfor moteordene, som har et eget kapittel om Eufemismens kunst in en æra av erklært enighet. Her står det bl.a.:

"Fattigdomsreduksjon, deltakelse og empowerment er føl-godt begreper: de fremhever varme og fine ting og gir brukerne den fornemmelse av godhet og rettskaffenhet som utviklingsorganisasjoner har behov for å vise til for å få den legitimiteten som trengs for å intervenere i andres liv."

Forfatterne tar her opp en problemstilling som i Norge har blitt reist av historiker Terje Tvedt, som i boka Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og politikk i 2003 utfordret det han kalte det nasjonale godhetsregimet. I boka spør han bl.a.:

"Hvordan indentifisere og forstå en form for maktutøvelse som er blitt oppfattet som og har beskrevet seg selv som maktutøvelsens motstykke - Den gode handling på de fattiges vegne? Hvordan forstå maktutøvelse, erverv og distribusjon av makt, praktisert av folk som oppfattes å målbære verdier eller mål som deles av 'alle' - fordi de oppfattes som umiddelbart riktige, universelle eller ganske enkelt normale?"

I forbindelse med lansering av boka hevdet Tvedt bl.a.(les mer her):

"Det kan neppe være tvil om at Norges muligheter som internasjonal aktør hemmes av den kollektive kapitulasjon overfor Det nasjonale godhetsregimets retorikk og symboler."

- Fattigdomsreduksjon kan være en nåtidig eufemisme for dagens utviklingsenighet, mener Cornwall og Brock. Utover skjønnmaling viser forfatterne også hvordan valget av begreper kan henge sammen med flere andre forhold. De ser bl.a. på begrepet empowerment, dets mangslunge opprinnelse og framvekst som moteord innenfor utviklingspolitikken:

"Dets framvekst innenfor Verdensbanken i de senere årene er en historie innvevd i bruken av en rekke sammenvevde moteord fra et bestemt aktørnettverk for å skape byråkratisk og politisk rom og faktisk også for 'å spille på positive strenger for de progressive grupper som selve eksistensen av de internasjonale bistandsorganisasjonene og programmene i økende grad var avhengig av'."

Behov for å synliggjøre ulike måter å skape verden på

- Å gi opp begrepene deltakelse og empowerment, som ugjenkallelig forgiftede av å ha blitt brakt inn i utviklingspolitikkens hovedstrøm (mainstreaming), vil være å miste begreper som har vært avgjørende gjennom flere tiår i kampen for likhet, rettigheter og sosial rettferdighet, hevder Cornwall og Brock. De viser til den indiske økonomen og Nobelprisvinneren Amartya Sen, som mener at det ville være å ikke bare gi opp kampen, men også å tape krigen, og utdyper det slik:

"Måten ord kombineres på gjør at noen oppfatninger blomstrer, mens andre knapt blir mulige å tenke på. Tenk, for eksempel, hvor forskjellig tusenårsmålene ville ha vært om de hadde blitt inspirert av noe av språket i tusenårserklæringen og ikke av målsettinger (targets). Tenk hvordan de da kunne ha blitt brukt av progressive regjeringer som kjemper på den internasjonale arenaen med fotlenker, og så mye mer levende og relevant de ville ha blitt for aktivistene i deres kamp."

- Vi må hindre at "en sky av kosmetisk retorikk" festner seg i våre hoder, hevder forfatterne og antyder hvordan de tror det kan gjøres:

"Å gjøre det vil kreve å plukke fra hverandre den eksisterene ordrekken som forbinder fattigdomsreduksjon, deltakelse og empowerment med andre utviklingsmoteord, og sette ord på forskjellene mellom ulike måter disse begrepene kan forstås på. Et slikt skritt vil synliggjøre ulike rammer og referanser som sameksisterer innenfor floken av dagens utviklingsretorikk og vise hva ulike veier for å skape verden (worldmaking) vil innebære."

En som har forsøkt på nettopp dette er daglig leder i IGNIS, John Y. Jones, som har laget en presentasjon av hvordan to ulike utviklingsveier gjorde seg gjeldende gjennom FNs toppmøter på 1990-tallet, representert ved henholdsvis progressive sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner på den ene siden og transnasjonale selskaper, OECD, Verdensbanken, IMF og WTO på den andre siden. Jones' modell viser hvordan de to veiene etter årtusenskiftet - gjennom bruk av ulike ord og begreper - har blitt representeret og videreført gjennom henholdsvis Verdens sosiale forum og FNs tusenårsmål, se The UN Summits of the 90's - two streams of development ideology (pdf). Jones' modell baserer seg på en analyse av FNs tusenårsmål, som han la fram på en IGNIS-konferanse i 2004 (se The path to a global compact for eradicating poverty), der han bl.a. sa følgende om FNs tusenårsmål:

"Alle sakene, tilnærmingene og språket gjenspeiler Verdensbankens innspill til Det sosiale toppmøtet og andre toppmøter. Det 8. målet er skritt for skritt det de multilaterale institusjonene ville ønske at teksten skulle være. Enhver som har lært å tolke utviklingssjargongen vil umiddelbart se at dette er et produkt fra kontorene i IMF, Verdensbanken og OECD. Det ville ha blitt kastet ut av forhandlingene på et hvilket som helst av de 28 toppmøtene (red.: som ble arrangert av FN på 1990-tallet). Den eneste måtene disse tekstene og strategiene kunne ende opp som teksten og strategiene til det globale utviklingssamfunnet var ved svik, kupp og ved at FNs generalsekretær sviktet de som stolte på ham. Det er ekstremt trist at denne strategien lyktes."

Aktuelle lenker:

• Beyond Buzzwords: “Poverty Reduction”, “Participation” and “Empowerment” in Development Policy, by Andrea Cornwall and Karen Brock, UNRISD, programme paper, December 2005
• The UN Summits of the 90's - two streams of development ideology (pdf), by John Y. Jones, IGNIS 2005
• Development Dictionary, utviklingsordbok utviklet av Norsk Folkehjelp 2005
• The path to a global compact for eradicating poverty, by John Y. Jones, IGNIS, 2004
• FNs tusenårsmål - en historie om fusk og svik?, rorg.no 27.09.04
• Begreper, makt og avmakt i nord/sør-debatten, rorg.no 13.09.04
• - Manglende debatt innenfor "det sørpolitiske prosjekt", rorg.no 22.08.03