2005: WTOs ministermøte 2005:

Cancun 2003 - Sluttrapport fra ForUM

| Tilbake | Tips en venn | Utskriftsversjon |

Innhold

Innledning.
1. Agendaen for møtet
2. Forhandlingene
3. Bruddet
4. Konklusjoner
Post Cancun
WTO - gal modell for landbruket,
av Aksel Nærstad, Utviklingsfondet
Handel og miljø,
av Morten Eriksen, ForUM
Hørt og sett hos den norske delegasjonen i Cancun,
av Steinar Alsos, Attac Norge
Politisk handlingsrom,
av Eivind Dahl, Kirken Nødhjelp
Den norske delegasjonen i Cancun: Fra et ForUM perspektiv,
av Helene Bank, IGNIS
Stakkars Mexico, så langt fra Gud og så nær USA,
av Gunhild Ørstavik, ForUM
Å leke gjemsel med ministeren,
av Gunhild Ørstavik, ForUM

Innledning

Forum for Utvikling og Miljø (ForUM) har siden stiftelsen for 10 år siden vært engasjert i handelsspørsmål. Fellesskapet har en aktiv arbeidsgruppe som har internasjonal handel og handelsbetingelser som fokus. Arbeidsgruppa består av representanter fra en rekke av ForUMs medlemsorganisasjoner. ForUM har hatt det koordinerende ansvaret for norske miljø- og bistandsorganisasjoners innspill til norske myndigheter i WTO spørsmål. Videre har ForUM hatt en representert i de offisielle norske delegasjonene under ministermøtene.

I inneværende år har handel og WTO vært et av ForUMs prioriterte innsatsområder. Dette henger sammen med flere forhold. Utviklingen på handelsområdet er avgjørende for det internasjonale samfunnets bestrebelser for å realisere tusenårsmålene. Internasjonal handel står svært sentralt i regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i sør mot 2015 og i den nylig framlagte Stortingsmelding 19, den såkalte globaliseringsmeldingen. Beslutningene i WTO er avgjørende for global utvikling og underutvikling på de fleste områder. Arbeidsgruppa om WTO har i særlig grad rettet sitt engasjement mot de udemokratiske og lite transparente forhandlingsstrukturene og den stadige utvidelsen av WTOs virkeområde. Begge faktorer som etter vårt syn hindrer bærekraftig utvikling.

Handelsrelaterte spørsmål er et bredt fagfelt som krever store ressurser. Arbeidsgruppa har derfor vært bredt representert i Cancun. Deltakerne var Eivind Dahl fra Kirkens Nødhjelp, Steinar Alsos fra Attac, Aksel Nærstad fra Utviklingsfondet og Helene Bank fra IGNIS som deltok som ForUms representant i den offisielle delegasjonen. Fra ForUMs sekretariat og styre deltok styreleder Halle Jørn Hanssen, daglig leder Morten Eriksen og Gunhild Ørstavik.

Arbeidsgruppa ledes av Helene Bank, koordinator/gruppesekretær er Gunhild Ørstavik

1. Agendaen for møtet

WTOs femte ministermøte i Cancun var en del av den pågående forhandlingsrunden, som ble påbegynt i Doha i 2001. Etter sammenbruddet i forhandlingene under WTOs tredje ministermøte i Seattle i 1999 var skepsisen blant utviklingslandene til å starte nye forhandlingsrunder forholdsvis stor. Den pågående Doha-runden ble derfor av WTO-ledelsen og industrilandene gitt navnet ”utviklingsrunden”. De fleste utviklingsland har vært mer tilbakeholdende med å bruke denne termen. Men Doha agendaen har et uttalt mål om å bidra til å gjøre WTOs regelverk og internasjonal handel mer innrettet mot å skape utvikling.

Doha agendaen inneholder en mengde viktige tema for fattige land, og utfallet av møtet – sammenbruddet i forhandlingene på møtets siste dag - og konsekvensene av dette utfallet vil få ringvirkninger for mennesker og lokalsamfunn over hele verden. Fordi det er de fattige landene er så sterkt integrert i og avhengig av den globale økonomien, er skjebnen til disse landenes innbyggere knyttet nært opp til de prosessene som foregår på ministernivå i WTO.

Da Ministermøtet ble satt onsdag formiddag, den 10 september, ble det bestemt at fem arbeidsgrupper skulle settes ned, for å forhandle på de ulike temaene som arbeidsprogrammet i Doha-erklæringa har fastsatt. Disse fem arbeidsgruppene skulle dekke følgende tema:

Landbruk
Non-Agricultural Marked Access- NAMA
Singapore Issues
Utvikling
Diverse

Alle oppsatte tidsfrister for forhandlingene på tema som landbruk, TRIPS/helse, tjenester (GATS), utvidet bruk av beskyttelsesordninger, såkalt Special and Differential Treatment (S&DT), og implementeringsspørsmål var alle sprengt før Cancun-møtet startet. En kombinasjon av manglende politisk vilje i de rike landene, manglende kapasitet i utviklingslandene og den generelt enorme størrelsen og kompleksiteten på agendaen for forhandlingsrunden har bidratt til at forhandlingene i Genève i forkant av møtet har gått ekstremt langsomt. De samme problemene ligger bak bruddet i Cancun og truer hele forhandlingsrunden som sådan med å bryte sammen.

2. Forhandlingene

Utgangspunktet for rapporten er ministermøtets inndeling i arbeidsgrupper. Fra et Sør-perspektiv kan det likevel være hensiktmessig å oversette kategoriene møtet ble delt inn i til mer innholdsmessige termer, for på denne måten å belyse hva de vesentlige temaene for utviklingslandene og utviklingsrunden som sådan er, innen de ulike forhandlingsområdene. En slik oversettelse kunne vil bli:

1) Markedsadgang i Nord

2) Retten til å støtte og beskytte sårbare produsenter og sektorer i Sør

3) Nei til nye forhandlingstema på WTOs dagsorden

4) Implementerings-, overgangs- og beskyttelsesordninger

Selv om Norges rolle under forhandlingene ikke var av særlig betydning for forhandlingene, vil vi i det følgende prøve å trekke fram de norske posisjonene der de er relevante.

2.1 Landbruk

Det var på forhandlingene om landbruksavtale (AoA) den hardeste kampen var forventet, og det var på landbruk de hardeste utfallene fra utviklingslandene kom før og under møtet i Cancun.

I juni kom EU med strukturen på sin nye landbruksreform. Det ble presentert som en gave til utviklingsland, men høstet liten entusiasme i Genève. Utviklingslandene så ikke at EUs framtidige jordbruksreform ville endre på verken markedsadgang eller dumping av subsidierte varer. Samtidig endret forhandlingene seg noe i Genève. Mange utviklingsland snakket i større grad om å få beskytte egne markeder mot subsidierte jordbruksvarer. Dette er en endring som ikke synes å ha blitt rapportert tilbake til det norske politiske miljø fra ned norske delegasjonen.

I midten av august ble et kompromiss på blant annet landbruk mellom EU og USA presentert, etter at de to hadde stått forholdsvis steilt mot hverandre gjennom hele prosessen siden Doha-møtet. Avtaleforslaget som EU og USA omsider hadde blitt enige om ble dårlig mottatt av utviklingslandene. Forslaget innebar en oppfølging av Doha-erklæringen som åpnet for at EU/USA ville kunne fortsette med sine innenlandssubsidier uten betydelige kutt og at de samtidig ville slippe unna Doha-erklæringens klare mål om utfasing av alle eksportsubsidier og eksportkreditter.

WTO-sekretariatets utkast til ministererklæring for Cancun-møtet (Draft Ministerial Declaration), som ble presentert 24.august, var nesten identisk med kompromisset mellom EU og USA. Utkastet av 24.august ble av de daværende G20-landene[1][1] karakterisert som ”ikke grunnlag for forhandlinger”, og India og Brasil varslet på vegne av G20 at de ville komme med et helhetlig endringsforslag[2][2]. Dette forslaget ble først presentert på ministerkonferansens 1. dag. Alvoret i avvisningen av utkastet viste seg i ord og handlinger under forhandlingene. Den norske delegasjonen ga klart uttrykk for at man ikke regnet med at denne motstanden ville vare.

Det var ingen bevegelse i forhandlingene på landbruk i Cancun. G20 vokste og ble til både G21, G22 og G23 etter at Botswana, Nigeria og Egypt varslet ”overgang”, men ellers var det eneste som skjedde under forhandlingene at posisjonene ble tydeliggjort for verdensopinionen. EU og USA nekter å komme med noen innrømmelser på kutt i eksportsubsidier og eksportdrivende subsidier, til tross for sine løfter i Doha-erklæringen. De fattige landene nekter å gi seg på sine krav om disse innrømmelsene – og nekter å forhandle på andre spørsmål før disse innrømmelsene har kommet.

Gitt disse posisjonene er det grunnlag for å spekulere i om bruddet som kom på forhandlingene om Singapore Issues var et ønsket og framprovosert brudd fra EUs eller USAs side. Ved å sørge for at det var de defensive interessene til utviklingslandene og ikke EU og USAs egne som sørget for at forhandlingene brøt sammen, sikret man i alle fall at svarteper ikke ble sittende igjen på egen hånd.

Både i forslaget av 24.august og i det nye utkastet som ble presentert av WTO-sekretariatet på lørdag under forhandlingene, er det som tidligere i forhandlingene ble betegnet som ”Development Box” fullstendig utelatt. Development Box betegner et forslag som fremmer utviklingslands rett til å unnta et antall jordbruksvarer fra liberaliseringsforpliktelsene under AoA, for å styrke levegrunnlaget på landsbygda og matvaresikkerheten.[3][3]

Norges rolle under forhandlingene om landbruk var minimal i sin betydning for utfallet. Norges forhandlingsposisjon var langt ute på sidelinjen i forhold til debatten mellom G20+ og EU/USA. Delegasjonsledelsen ble antagelig tvunget til å bruke en del mer verbale krefter på spørsmålet om landbruk enn de i utgangspunktet hadde ønsket, grunnet lokalvalget og partilederdebattens fokus landbruk i WTO-forhandlingene. Prioritering av de offensive kravene under forhandlingene om NAMA var likevel forholdsvis tydelig.

Gabrielsen valgte ellers å ikke nevne eksportsubsidiene med ett ord, til tross for at dette var et sentralt tema under Stortingsdebatten om WTO i sommer og en del av Petersens redegjørelse. Om Norge hadde frontet et krav om kutt av slike subsidier ville det vært svært nyttig for de fattige landenes forhandlingssituasjon.

Norges forsvar av ”blå boks” kan fra et utviklingsperspektiv klart kritiseres. Den kritikken ville i så måte også ramme de norske landbruksorganisasjonene som deltok under forhandlingene, som alle uttrykte sterk støtte til subsidieordninger som faller inn under den blå boksen. Forsvaret av retten til å opprettholde disse subsidieordnignene er utviklingsfiendtlig i den forstand at de bidrar til å skape et bilde av EUs linje i forhandlingene som relativt moderat.

Det er likevel behov for å nyansere bildet av debatten knyttet til boksene i AoA, og til konfliktbildet mellom norsk landbruk og utviklingslands interesser. Det synes åpenbart at inndelingen i de ulike boksene ikke er formålstjenlig når den grønne boksen er vid nok til også å favne USAs industrielt innrettede subsidieordninger, samtidig som mange av Norges ordninger faller inn under blå boks i dermed anses som mer produksjonsdrivende eller handelsvridende.

2.2 Non-Agricultural Marked Access (NAMA)

NAMA, eller i motsatt fortegn – redusering av industritoll, et av temaene som ikke i utgangspunktet hadde en utviklingsagenda i Doha-erklæringa. På spørsmålet om NAMA er det de allerede utviklede landene, inkludert Norge, som har den mest offensive agendaen. Utviklingslandene har også en offensiv agenda, i å kunne få markedsadgang for forarbeidede produkter, men i tillegg en defensiv agenda i å kunne beskytte nasjonalt næringsliv og små nye bedrifter mot konkurransen fra de store transnasjonale selskapene.

Utviklingslandene har imidlertid et kapasitetsproblem. Mens land som Norge har tabeller og figurer for hvordan endringene i industritoll vil påvirke norsk næringsliv positivt og negativt, kan utviklingslandene bare anta hva endringene kommer til å bety for dem. En ikke publisert studie fra UNCTAD viser imidlertid at både den sveitsiste forhandlingsleders forslag, og utkastet som WTO ledelsen la fram i Cancun, vil forårsake en massiv avindustrialisering i de fleste utviklingsland. Dette rammer i mindre grad MUL-landene fordi de ikke avkreves reduksjoner ennå, og fordi de ikke har noen særlig industri å legge ned. Spørsmålet om eskalerende tariffer og andre ikke-tarrifære tollhindringer, som er en viktig grunn til manglende markedsadgang for utviklingsland, er ikke berørt i noen av utkastene.[4][4]

Også i punktet om NAMA er det kompromisset til EU/USA fra august som ligger til grunn for teksten i utkastet av 24.august fra WTO-sekretariatet. I Doha-erklæringa stadfestes det tydelig at forhandlingene skal ta spesielle hensyn til de fattige landene, blant annet gjennom en modell for kutt i tolltariffene der kuttene skal være større i rike enn i fattige land.[5][5] Dette opprinnelige forslaget er totalt snudd på hodet i forslaget som lå på bordet i Cancun, der man gjennom en såkalt ”non-linear formula” sørger for at kuttene er størst der tariffene før fra er høye, dvs hos utviklingslandene.[6][6]

Også på flere andre punkter under NAMA gikk avtaleutkastet i Cancun langt i en åpenbar favorisering av de allerede utviklede landene. Norge satte selv det meste av sine ressurser inn i NAMA-forhandlingene, der økt markedsadgang for norsk fisk verden over vår det overordnede målet. Norge var en av de sterkeste pådriverne for å redusere tariffene på fisk til null etter rekordstrenge tidsfrister. Om dette forslaget hadde gått gjennom ville det medført svært alvorlige problemer for millioner av industriarbeidsplasser og for lokale firma i Sør.

Da det under et møte mellom den norske delegasjonen og NGO-ene i Cancun ble uttrykt bekymring over at avtaleteksten slik den forelå så ut til å gi for mye fleksibilitet til utviklingslandene på spørsmålet om NAMA, ga nærings- og handelsminister Ansgar Gabrielsen selv uttrykk for at han delte denne bekymringen. Også i sitt innlegg 13.9. ba Gabrielsen om at utviklingslandenes fleksibilitet skulle bli redusert, slik at Norge var sikret markedsadgang også i disse landene, til tross for at det tidligere har vært argumentert med at det er i industrilandene Norge virkelig ønsker markedsadgang.

Det er åpenbart legitimt for den norske forhandlingsdelegasjonen å jobbe hardt for å fremme norske økonomiske interesser under knallharde forhandlinger i WTO. Ingen andre kommer til å jobbe for disse interessene. Men det er slett ikke legitimt å forsøke å jobbe for norske interesser under dekke av at man jobber for utviklingslandenes beste. På spørsmål om hvor Norge ville legge inn sin innsats for utviklingslandenes interesser gjennom forhandlingnene, var det eneste konkrete svaret fra Gabrielsen nettopp en henvisning til arbeidet med NAMA. Norges arbeid her besto i denne kampen for økt markedsadgang og begrenset ”fleksibilitet” i Sør, i allianse med blant annet Costa Rica og Chile.

Norges forsøk på å framstille sine krav om markedsadgang på fisk som en del av en delegasjonens utviklingsvennlige profil, ved å skyve utviklingsland med sterke offensive eksportinteresser på fisk foran seg, er lite ærerikt. I beste fall er en slik holdning et utslag av en vestlig arroganse, som mer enn antyder at man mener de fattige landenes regjeringer ikke selv er i stand til å vurdere hva som er i sitt lands interesse.

2.3 Singapore Issues

De nye forhandlingstemaene, de såkalte Singapore Issues, ble på en kontroversiell måte en del av Doha-erklæringa, etter en uryddig prosess på forhandlingenes siste dag i Quatar. De fire omstridte temaene er handel og investeringer, handel og konkurranse, åpenhet i offentlige anskaffelser og forenkling av handelsprosedyrene.

Allerede før Doha varslet de fattigste landene at de har store problemer med å overskue konsekvensene av – langt mindre evner å implementere – allerede eksisterende forpliktelser. Uavklarte spørsmål og problemer knyttet til jordbruk, TRIPs og GATS må avklares før det overhode kan være aktuelt å vurdere å starte forhandlinger om de såkalte Singapore Issues. Under forhandlingene gjorde flere utviklingsland det gjentatte ganger klart at de ikke ville godta forhandlinger på disse temaene. Dette ble først tatt hensyn til i et tillegg fra ordstyrer som ble lagt til teksten under den endelige behandlingen av erklæringa.

Teksten som ble lagt til gjør det klart at forhandlinger skal begynne på disse nye temaene etter møtet i Cancun, på grunnlag av en eksplisitt konsensus under denne femte ministerkonferansen.

Uenigheten om Doha-erklæringen har derfor dreid seg om hvorvidt medlemslandene allerede har forpliktet seg til nye omfattende forhandlinger som inkluderer disse spørsmålene. Noen mener at ”konsensusbeslutning under den 5. Ministerkonferansen er nødvendig bare når det gjelder forhandlingenes modaliteter”, mens andre mener at ”konsensus er nødvendig når det gjelder nye forhandlinger overhode”.[7][7]

Før forhandlingene startet hadde 77 land kommet med offisielle uttalelser der de gikk mot å innlemme de fire nye temaene i WTO. Til tross for dette, og til tross for at utallige taler i plenum, pressekonferanser og skriftlige uttalelser bekreftet disse posisjonene under forhandlingenes første tre dager, ble samtlige fire tema foreslått vedtatt i utkastet som ble lagt fram lørdag formiddag.

At utviklingslandenes unisone nei til de nye forhandlingstemaene ikke ble tatt til etterretning første til sinne og frustrasjon blant flere av afrikanske delegatene Kirkens Nødhjelp var i kontakt med under forhandlingene. Den ugandiske delegaten og tidligere ministeren, Yash Tandon, karakteriserte forslaget fra WTO-sekretariatet som en skam.

Tilslutt ble da også forhandlingene på Singapore Issues det som kjørte hele møtet i lås. Klokka 15.00 søndag formiddag vedtok møteledelsen å heve møtet.

Norges posisjon i forhold til de fire nye temaene var hele tiden den samme som EUs. Nærings- og handelsminister Ansgar Gabrielsen uttalte på et møte med NGO-ene som var tilstede under forhandlingene at Norge fremdeles ønsket alle de fire temaene inn i WTO, men at man ”innså at det kunne bli vanskelig” og at man håpet å få inn minst ett av de fire, nemlig spørsmålet om handelsfasilitering, som skulle sikre bedre markedsadgang for fisk.

2.4 Utvikling

Spørsmålet om ”utvikling” dreier seg som tidligere nevnt først og fremst om implementerings- og overgangsordninger. Dette var mange utviklingslands hovedanliggende i Doha, og en forutsetning for at Doha-runden overhode skulle være en utviklingsrunde. "Utviklingsrunden" var på sin side en forutsetning for at mange fattige land i det hele tatt skulle gå med på en ny forhandlingsrunde i WTO etter bruddet i Seattle.

Innholdet i Doha-erklæringa som spesifikt er utviklingsrundetemaer hadde derfor prioritet; særlig kapitlene Implementation og Special and Differential Treatment (S&DT).

I Doha-erklæringa er kapittelet om implementeringsspørsmål på førsteplass i arbeidsprogrammet – noe som er uttrykk for mye mer enn tilfeldige layout-valg. Kapittelet ble av fattige lands regjeringer ansett som overordnet. Det ble tidlig klart at det ikke ville være mulig å få gjennomslag for reformer av allerede inngåtte avtaler og allerede bestående regelverk. De tilpasningene, unntakene, overgangsordningene og den særbehandlingen mange utviklingsland hadde behov skulle derfor komme på plass gjennom såkalte "implementeringsavtaler". Her er Doha-erklæringa forholdsvis god og meget presis.

Men der Doha-erklæringa er god og presis, er avtaleutkastet fra 24.august og det nye forslaget som ble lagt fram som kompromissforslag på lørdag utvannet, upresist og uforpliktende. Nøkkelordet "negotiations", som i WTO-sammenheng er et bindende begrep, er helt utelatt. Punktet er flyttet fra 1 til 11 plass i arbeidsprogrammet, og ikke minst: alle referanser til paragraf 47 i Doha-erklæringa er utelatt. Det vil si at temaet juridisk sett ikke lenger er å betrakte som en del av single undertaking i Doha-runden.

Den norske delegasjonslederen, nærings- og handelsminister Ansgar Gabrielsen (H), avviste at Norge ville foreslå eller jobbe for å oppjustere disse temaene, slik at de ville blitt gitt sin opprinnelige status. Det var det ifølge Gabrielsen ikke behov for.

Det skulle forhandles spesifikt på S&DT, men allerede fra starten var det lagt opp til at denne typen åpninger for økt politisk handlingsrom for land i Sør skulle inkorporeres i avtaler på andre områder, slik som gjennom avtalene på landbruk og NAMA. I Cancun ble det tidlig klart at rommet for S&DT verken innenfor AoA eller NAMA kom til å bli betydelig på noen måte. Dette ble godt reflektert i Norges posisjon på NAMA, som Norge selv omtalte som en del av Norges positive engasjement for de fattige landene. Norges politikk på NAMA var å begrense omfanget av S&DT så langt det var mulig. De andre rike landene, som Japan, EU, USA og Canada inntok den samme posisjonen.

3. Bruddet

At forhandlingene i Cancun brøt sammen fordi de fattige landene ikke vill være med på å forhandle om de nye temaene, er en forenkling som dekker for noen av de virkelig betydningsfulle hendelsene under WTO-forhandlingene. Inntrykket som er skapt i ettertid om at utviklingslandene hadde veltet WTO-forhandlingene er ikke bare delvis uriktig, men også potensielt skadelig for flere av utviklingslandene. Bruddet krever derfor forklaring.

Etter at den over 70-land store gruppen av utviklingsland hadde vedtatt at de ikke kom til å forhandle om Singapore-temaene, og etter at man hadde gjentatt denne posisjonene igjen og igjen i de lukkede forhandlingene i såkalte ”grønne rom”, valgte formannen å avslutte alle forhandlinger søndag formiddag.

Det var ikke konsensus om å forhandle om de nye temaene. Til sammen 77 land hadde før forhandlingene startet i Cancun levert skriftlige protester mot forhandlingene på de nye temaene. På grunn av uenigheten i Doha, var dette den eneste saken på dagsorden i Cancun som krevde avklaring av ministrene. Forhandlingene på de øvrige områdene, som AoA og NAMA, vil fortsette i Genève mer eller mindre uavhengig av møtet i Cancun.

Det er således forståelig at man anser motstanden mot de nye temaene som avgjørende, og på en måte er det riktig å fortelle historien om WTO-møtet i Cancun på denne måten.

Men den store gruppen av utviklingsland fra Karibien, Afrika, Stillehavsstatene (ACP-landene) og de minst utviklede landene (MUL eller LDC) stoppet ikke forhandlingene. Kenya toget ikke ut fra noe møte, som det flere steder er skrevet. Det foregikk ingen forhandlinger på den tiden som man kunne stoppe eller toge ut fra. Det Kenyas handelsminister Kituiy gjorde, var å annonsere i pressesenteret hva ACP og de minst utviklede landene var enige om, og at de ikke hadde latt seg presse unna de standpunktene de hadde blitt enige om.

ACP-landene sto for en demonstrasjon av motmakt. Flere afrikanske initiativer fra blant annet afrikanske parlamentarikere og nettverket SEATINI, satte på ulike måter sine stoppere for de tøffe prosessene med forhandlinger i ”grønne rom”. Men det er viktig at ikke det blir stående i historiene som skrives at ”noen vandret ut". USA annonserte umiddelbart etter bruddet at de merket seg hvilke land var konstruktive i forhandlingene og hvilke som ikke var det. Desinformasjon om hva som faktisk skjedde kan komme til å koste enkelte utviklingsland dyrt.

Det er dessuten feilaktig å prøve å framstille dette bruddet som et angrep på eller seier over WTO. Bruddet må heller oppfattes som et seier over en vestlig maktarroganse som i Cancun usynliggjorde utviklingslandenes posisjoner og uttalelser fullstendig. Det bør også sees som et angrep på den dogmatiske nyliberalistiske politikken som rike land har presset på dem gjennom bl.a. WTO.

4. Konklusjoner

"Det jeg virkelig trenger er markedsadgang" ble dem amerikanske forhandlingslederen Zoellic sitert av delegater som hadde vært på tilstede på møte med den amerikanske delegasjonen, i et av de uformelle møtene møte om landbruk. USA, Japan og EURO-sonen i EU er i dyp økonomisk krise, og opplever økende arbeidsløshet, overproduksjon og stagnasjon i veksten. Disse landene er helt avhengig av nye markeder, og de nye markedene er de rike i sør.

Det er dette konstante presset om ensidig liberalisering de fattige landene ser ut til å ha fått nok av. Den motstanden de var i stand til å yte i Cancun, mot de udemokratiske prosessene som ligger bak denne politikken som blir påtvunget dem, er den viktige seieren de tar med seg ut av den femte ministerkonferansen. Det er beviset på denne evnen, mer enn utfallet i seg selv, som gir håp om en annen utvikling i WTO i årene framover.

WTO ble forandret i Cancun. Ikke på den måten at nye avtaler som vil favorisere utviklingslandene ble vedtatt, men ved at utviklingslandene gjennom samarbeid, samhold og nyvunnet selvtillit klarte å stå fast på et nei til nye forhandlinger til tross for hardt diplomatisk press. WTO ble forandret ved at krav og trusler ikke førte til at de fattige landene ga etter og gikk tilbake på sine politiske ønsker og prioriteringer.

Det er meget gledelig at WTO nå fremstår som en arena som ikke bare er dominert av verdens rikeste land. Norge må nå sørge for at det globale handelssystemet prioriterer fattige lands behov. Det var en rolle og en oppgave den norske delegasjonen i Cancun ikke var villig til å ta på seg.

I Cancun så vi fremveksten av et nytt lederskap i sør, med Sør-Afrika, Kina, India og de nye regjeringene i Kenya og Brasil i førersetet. Det gir grunnlag for å tro at de rike landene må belage seg på større motstand enn tidligere. Ifølge det britiske tidsskriftet The Economist var jubelen etter bruddet et bevis på at fattige land og NGO-ene som jobber for en mer rettferdig handel lider av vrangforestillinger og manglende kunnskap. ”Bruddet sprang ikke ut fra prinsipper eller intelligente beregninger, men fra kynisme, vrangforestillinger og inkompetanse” skriver det anerkjente tidsskriftet. De fattige landene visste med andre ord ikke sitt eget beste.

Denne holdningen vil vi ikke akseptere. Et slikt forsøket på å definere bruddet som et nederlag og motstanden mot forhandlinger på de nye temaene som et resultat av vrangforestillinger, er i beste fall et utslag av en ekstrem vestlig arroganse. Trolig er det like mye et resultat av politisk fundamentalisme, fullstendig uten nærhet til de vanskelighetene mange utviklingsland sliter med. Det er nettopp denne politiske fundamentalismen som identifiseres som en av årsakene til at veien ut av fattigdom for mange utviklingsland synes så endeløs, og det er denne politiske fundamentalismen mange fattige land frustrert forsøkte å ta et oppgjør med i Cancun. Den politiske kampen utviklingslandene kjemper kommer til å fortsette i Genève i årene framover.

Ifølge The Economist vil det nå være ekstremt vanskelig å bli enige om den avtalen som skulle gjøre WTO mer utviklingsvennlig. Det har sannsynligvis rett i. Men hvis dette er vanskelig fordi de fattige landene nå endelig har begynt å kjempe for sine krav innad i organisasjonen, ligger problemet og utfordringen ikke hos dem som jublet etter Cancun – men hos dem som under forhandlingene ikke var villige til å komme med noen innrømmelser. Dette gjelder særlig EU og USA.

Skeptikerne til jubelen har rett i én ting; Om utviklingslandenes nei til de nye temaene betyr at de rike landene ikke lenger anser WTO som et viktig eller nyttig verktøy for sine utenrikspolitiske interesser, er det en svært alvorlig situasjon for de fattige landene. Mer enn noen andre er utviklingslandene avhengige av å et multilateralt regime for å regulere internasjonal handel.

Men WTOs overlevelse og fortsatte prioriterte status i internasjonal politikk kan ikke bero på at de fattige landene servilt skal underlegge seg de rikes befalinger.

5. Post Cancun

USA har etter møtet i Cancun vist at de mener alvor med sine trusler om sanksjoner overfor de utviklingslandene som deltok i alliansen mot de nye temaene. Mye tyder på presset har vært særlig stort på landene i USAs egen bakgård. Colombia, Peru, El Salvador og Bolivia skal ha trukket seg fra alliansen. Dette er dårlige signaler for de som måtte ha håp om et mer demokratisk WTO i tida som kommer.

WTO - gal modell for landbruket

Aksel Nærstad, informasjonsansvarlig i Utviklingsfondet

Sammenbruddet av forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i Cancun var en viktig seier for utviklingslandene, for demokratiet og for alle som slåss mot økt makt til storselskapene. Det gav også pusterom i forhandlingene om ny landbruksavtale, men det er behov for helt andre forslag enn det som nå ligger på bordet.

Motsetningene mellom utviklingsland og de rike landene i forhandlingene om ny landbruksavtale i WTO var sterkt medvirkende til sammenbruddet i Cancun. Utviklingslandene fremmet krav om å få slutt på alle former for eksportstøtte og dumping av matvarer fra de rike landene i utviklingsland, men EU og USA var ikke villige til å innfri det. De vil fortsette å ødelegge markedene og levekårene til bønder i utviklingsland med dumping og eksport av sine høyt subsidierte landbruksvarer. Denne subsidieringen ødelegger også eksportmuligheter for mange utviklingsland. Vi kjøper dansk sukker i stedet for sukker fra utviklingsland fordi det danske sukkeret er så høyt subsidiert og dermed billigere.

Ikke alt fra utviklingsland er bra

Den tyngste gruppa av utviklingsland i Cancun krevde også å fjerne alle former for støtte til landbruket i de rike landene, samt alle former for tollbeskyttelse. Det er ikke unaturlig at de stiller slike krav, for det er i praksis de samme kravene de får fra de rikeste landene mot seg selv. Det er også en kjensgjerning at intern støtte til bønder også fører til dumpingsalg på verdensmarkedet. Støtten må ikke hete eksportsubsidier for å virke inn på eksportprisene. Kravene fra utviklingslandene i Cancun skiller imidlertid ikke mellom produksjon for eksport og produksjon for nasjonale markeder når det gjelder de rike landene. De går inn for å fjerne alle former for støtte og beskyttelse i Nord. Om det hadde blitt gjennomført, kunne vi ha sagt farvel til norsk landbruk.

Kursen er feil

Hovedproblemet med landbruksavtalen i WTO er at hele kursen er feil. Målet er å fjerne alle former for toll og handelsvridende støtteordninger. I praksis vil det si alle former for støtte. Fri flyt av matvarer over hele verden er målet. Forhandlingene dreier seg bare om hvordan en skal komme dit, tempoet i endringene, og spesielle overgangsordninger og unntak.

Det er nødvendig å utfordre hele dette konseptet. Opp mot målet om friest mulig flyt, bør det settes som et overordnet mål at hvert land innenfor sine naturgitte forutsetninger bør produsere mest mulig av basismatvarer for egen befolkning. Det må skarpt skilles mellom produksjon for nasjonale behov og produksjon for eksport. Ethvert land bør ha retten til å beskytte matproduksjon for nasjonale behov gjennom de tollmurer de ønsker, og samtidig kunne støtte bønder med subsidier. Varer som eksporteres må ikke ha noen form for støtte. Det vil være en del tekniske vanskeligheter med å skille subsidier av produksjon for nasjonale behov og for eksport, men de er det fullt ut mulig å løse.

Den internasjonale bondeorganisasjonen Via Campesina fremmer aktivt prinsippet om matsuverenitet - at folk og land må kunne bestemme sin egen politikk for å beskytte og støtte produksjon av matproduksjon til egen befolkning. Utviklingsfondet er bare en av mange organisasjoner som har sluttet seg til dette prinsippet. Nå er det på tide at også norske myndigheter også gjør prinsippet til sitt eget.

Via Campesina mener hele landbruksavtalen i WTO er så skjev og bygger på et så galt grunnlag at det er nødvendig å få landbruket ut av WTO, eller WTO ut av landbruket som de formulerer det. Det er kanskje ikke å forvente at norske myndigheter vil slutte seg til det med det første, men diskusjonene om det bør i alle fall fortsette.

Feilslått norsk strategi og taktikk

Norske myndigheter går i WTO inn for at en fortsatt skal kunne ha tollbeskyttelse og subsidier av norsk landbruk, men de har etter min mening en fullstendig gal strategi og en gal taktikk. De har ingen prinsipielle standpunkter om at ethvert land skal ha retten til å beskytte og støtte matproduksjon for nasjonale behov. Og de reiser ingen prinsipielle innvendinger mot målsettingene om frihandel og fjerning av alle handelshindrende og handelsvridende tiltak. En slåss med ryggen mot veggen for å få til særordninger. Hovedargumentet for retten til å beskytte norsk landbruk er den multifunksjonelle karakteren det har - at det er viktig også for bosetting, bevaring av kulturlandskap mm. Det er vel og bra, men argumentene undergraves ved at Norge aggressivt går inn for frihandel med fisk, og der benekter at fisket har den samme multifunksjonelle karakteren for mange land. Det samme har jo også andre former for lokalt næringsliv, men Norge kjører bare på at det er landbruket.

Norge burde ha bygd allianser med utviklingslandene, spesielt med de netto matimporterende landene, for retten til å beskytte og støtte nasjonal matproduksjon. Det virker ikke engang som det er en fjern tanke for norske myndigheter.

Norge kunne og burde ha gitt full støtte til utviklingslandene i kravet om å fjerne alle former for eksportstøtte og dumping. Det ville vært viktig både som en solidarisk handling og ut i fra egeninteresse. Norge har lite mateksport, og kan lett fjerne all eksportstøtte, og heller støtte bøndene på andre måter. Det er nå eksportsubsidier på ost fra omtrent 10 prosent av melkeproduksjonen. I stedet for å "spille høyt på banen", bygge allianser med utviklingslandene og utfordre EU og USA, så hadde norske forhandlere reduksjon av norsk eksportstøtte som et forhandlingskort de skulle legge på bordet i siste runde i Cancun. Det er en så feilslått forhandlingstaktikk, at en må lure på om det overordnede var å ikke utfordre EU og USA.

Forhandlingene i WTO om landbruksavtalen fortsetter nå i Genève. Det bør bli en helt ny debatt om hva som skal være norske posisjoner framover. Det er behov for en total omlegging av både strategien og taktikken - både av hensyn til de fattige i utviklingslandene og av hensyn til norsk landbruk.

Handel og miljø

Morten Eriksen, daglig leder ForUMs sekretariat

Det var svært vanskelig å få tilgang til informasjon i forhold til saksfeltet. Inntrykket er at det ikke skjedde noe substansielt på området og at det ikke var noe eget møte på tema. Det ble ikke orientert spesielt om arbeid her i delegasjonen

Det ligger tekst om handel og miljø inne i forslaget som kom 13.09. Her heter det i pkt 10 at sekretariatene for MEAs, UNEP og UNCTAD skal inviteres til å delta i møter under forhandlingene, men det er ikke snakk om å foreslå noe permanent deltakelse fra FN. Det skal være den arabiske liga som motsetter seg en fast representasjon.

Det vises for øvrig i forslaget til at man støtter det som ble vedtatt i Doha:

31. With a view to enhancing the mutual supportiveness of trade and environment, we agree to negotiations, without prejudging their outcome, on:

(i) the relationship between existing WTO rules and specific trade obligations set out in multilateral environmental agreements (MEAs). The negotiations shall be limited in scope to the applicability of such existing WTO rules as among parties to the MEA in question. The negotiations shall not prejudice the WTO rights of any Member that is not a party to the MEA in question;

(ii) procedures for regular information exchange between MEA Secretariats and the relevant WTO committees, and the criteria for the granting of observer status;

(iii) the reduction or, as appropriate, elimination of tariff and non-tariff barriers to environmental goods and services

Norges posisjon har vært å forsvare likestilling mellom regelverket i WTO og MEAs, noe vi mener i praksis lett vil føre til at det detaljerte regelverket fra WTO får forrang. Vi mener Konvensjoner under FN-systemet, som miljøavtaler og menneskerettigheter, særlig de sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetene, må overordnes handelsregler og WTO regelverket

Hørt og sagt hos den norske delegasjonen i Cancun

Steinar Alsos, leder Attac Norge

Den norske forhandlingsdelegasjonen i Cancun hadde møter med de frivillige organisasjonene hver morgen. Disse møtene startet med en orienteringsrunde, og fortsatte med spørsmål og diskusjon mellom delegasjonen og organisasjonene. Dette notatet er basert på mine notater fra disse møtene, samt fra et orienteringsmøte i forkant av Cancun torsdag 4. september i Oslo. Jeg var ikke til stede under møtet lørdag 13. september, og rapporterer derfor ikke fra dette møtet. Jeg har konsentrert meg om de nye temaene og markedsadgang for industriprodukter, samt litt generelt om forhandlingene og om åpenhet.

1. Generelt

På møtets siste dag, søndag 14. september, orienterte delegasjonsleder Ansgar Gabrielsen om hva som har skjedd etter at utkastet til slutterklæring ble lagt fram dagen før. På møtet i Heads of Delegation lørdag ettermiddag var det mange sterke innlegg og de fleste landene var veldig kritiske, de eneste som virket fornøyd var USA. USA oppfordret landene til å ikke henge seg opp i detaljer men se helheten og arbeide for at man skulle komme fram til en sluttavtale, fordi dette ville være svært viktig for verdenshandelen. Men, som Gabrielsen sa, «det er lett å være statsmann når en har fått det som en vil.»

10. september sa den norske WTO-ambassadøren Kåre Bryn at mange ofte overdriver hva WTO egentlig dreier seg om, i og med at det i bunn og grunn bare er en handelsorganisasjon. På spørsmål om Bryn kunne vise til noen spesifikke sektorer som ikke kan sies å være WTO-relatert, hva som i WTO-språk ikke kunne dreie seg om handel, kunne ikke Bryn gi noe konkret svar på dette. Han innrømmet imidlertid at WTO ble stadig mer overgripende.

2. Åpenhet

Representanter fra NGOene stilte gjentatte spørsmål til regjeringen om åpenhet og etikk under forhandlingene. 10. september ga utenriksminister sa Jan Petersen at åpenheten i WTO-systemet er bedre enn tidligere, og han ga uttrykk for å være brukbart fornøyd med måten forhandlingene blir gjennomført på. Petersen ble spurt om hva Norge kom til å gjøre hvis viktige deler av forhandlingene legges til lukkede møter, såkalte grønne rom, om Norge kom til å protestere mot en slik forhandlingsmåte. Petersen mente dette foreløpig var en hypotetisk problemstilling som det var umulig å ta stilling til før situasjonen oppsto. Dette svaret ble repetert etter påpekning av at viktige forhandlinger i både Seattle og Doha skjedde i slike grønne rom.

Dagen etter ble det startet forhandlinger i grønne rom. På spørsmål på delegasjonsmøtet 12. september om hvordan Norge nå forholdt seg til dette, var svaret fra Ansgar Gabrielsen at det nå engang er sånn at WTO har et system med grønne rom, og det må vi forholde oss til.

3. Nye Temaer – Singapore Issues

På et orienteringsmøte 4. september sa statssekretær Torhild Widvey følgende om eventuell forhandlingsstart på de nye temaene, med særlig henvisning til investeringer: Dette er et område hvor mange utviklingsland har uttrykt skepsis mot å starte forhandlinger, fordi landene har lav forhandlingskapasitet og er usikre på hva de har å tjene på en eventuell avtale. Norge støtter at det startes forhandlinger, da vi tror avtaler på de nye temaene kan gi mer stabile og forutsigbare rammevilkår for næringslivet.

NHO ga full støtte til dette på møtet, og understreket at en investeringsavtale ville være utviklingsvennlig. NHO anslår at u-landenes motstand i første rekke er ment som et forhandlingskort.

På delegasjonsmøtene i Cancun ble det fra regjeringens side gjentatt at Norge støtter forhandlingsstart på disse temaene, men at man er realistiske og ser hvor stor motstand det er blant utviklingsland. Den norske prioriteringen er at det viktigste området er tilrettelegging for handel (eng: Trade Facilitation), med investeringer og åpenhet om offentlige anbud på delt andreplass, og konkurransepolitikk nederst. Norge ser an hvor harde frontene egentlig er.

Det ble understreket at Norge ikke bruker politisk press for å få igjennom forhandlingsstart på Singapore Issues, da dette ikke er et prioritert område for Norge: «vi bruker ingen ting av vår goodwill for å presse fram Singapore Issues».

På forhandlingenes siste dag, søndag 14. september, ble det uttalt at Singapore Issues ser ut til å bli enda vanskeligere enn landbruk. Ansgar Gabrielsen viste til motstanden fra en rekke land mot å starte forhandlinger. Det ble gjentatt at dette området ikke er viktig for Norge. Men i sitt innlegg under HOD lørdag uttrykte Gabrielsen tilfredshet med at det åpnes for forhandlinger etter hvert på Singapore Issues, men at Norge helst skulle sett at man startet forhandlinger på investeringer med en gang og at man er skuffet over at det ikke legges opp til forhandlinger på konkurransepolitikk.

4. Markedsagdang for industriprodukter (herunder fisk) – Non-Agriculture Market Access, NAMA

Dette var Norges viktigste forhandlingsområde. På møtet i UD 4. september sa Torhild Widvey blant annet at Norges krav om markedsadgang for fisk i første rekke er rettet mot andre industrialiserte land, eksemplifisert blant annet med Japan og EU, men at Norges linje møter motstand fra utviklingsland. Dette fordi alle land, også utviklingsland, skal delta. I siste runde av tekstforhandlingene før Cancun var det blitt lagt inn en forutsetning om fleksibilitet for utviklingsland som Widvey håpet skal kunne bidra i positiv retning.

Norges offensive rolle på fisk ble igjen påpekt under delegasjonsmøtet på forhandlingenes første dag, 10. september. Norge ønsker så store tollreduksjoner som overhodet mulig.

På spørsmål med henvisning til de industripolitiske virkemidlene Norge har brukt tidligere, svarte Ansgar Gabrielsen at han kunne ha forståelse for at enkelte land i dag står der vi sto rundt 1970 i forhold til hvilke behov man har for bruk av næringspolitiske virkemidler. Men Gabrielsen understreket samtidig at andre land lager samme type beskyttelse uten at de egentlig har det samme behovet, og han nektet også å se dette i sammenheng med de pågående WTO-forhandlingene.

På møtets siste dag sa Gabrielsen at Norge har grunn til å være fornøyd med fiskeridelen av utkastet, avtalen ser bra ut for norsk fiskeindustri. Gabrielsen sa også at det finnes en del utviklingsland som til en viss grad seiler «under falsk flagg», at landene påberoper seg behov for beskyttelse av egen industri på tross av at de egentlig er konkurransedyktige. Gabrielsen ville på direkte spørsmål ikke konkretisere hvilke land dette dreier seg om.

Kirsten Alnes fra Fiskeri- og havbruknæringens landsforening understreket at fiskeri- og kystnæringen har ventet på denne avtalen i årevis, og uttrykte bekymring for at det endelige resultatet skulle åpne for for mye fleksibilitet for land til å beskytte egen industri. Alnes understreket at dette også dreide seg om utviklingsland, siden fiskeindustrien har viktige markeder også i disse landene. Gabrielsen uttrykte støtte for dette synet, og understreket at Norge gjør hva vi kan for å slåss for så store tollreduksjoner som overhodet mulig.

Politisk handlingsrom

Eivind Dahl, Kirkens Nødhjelp

Spørsmålet om politiske handlingsrom for regjeringer i Sør ble før møtet i Cancun løftet fram av UNDP og senere ForUM som det viktigste enkeltstående temaet for å tjene utviklingsformål. Spørsmålet om politisk handlingsrom har hittil aldri blitt adressert i WTO-fora som et diskusjons- eller forhandlingstema. WTO er en organisasjon for handel, ikke governance er det blitt framholdt. Kanskje er kravet om utvidet politisk handlingsrom for regjeringer i Sør et tema som mer naturlig burde vært fremmet ovenfor institusjoner som Verdensbanken og det internasjonale pengefondet.

Likevel kom altså spørsmålet på dagsorden når UNDP skulle ta en gjennomgang av handelens betydning for å skape utvikling, og ble av FN-institusjonen framholdt som førsteprioritet. Kravet om utvidet handlingsrom står i opposisjon til WTOs liberaliseringskrav. Derfor manifesterer dette behovet seg i krav som ”special safeguard mechanism”, ”special and differential treatment (S&DT)” og ”implementation issues” i WTO. Alle disse ordningene er i bunn og grunn ordninger som dreier seg om å legge dempere på liberaliseringspresset, og å åpne for utvidet politiske handlingsrom for fattige lands regjeringer.

I Cancun ble disse spørsmålene aldri diskutert under et og samme navn. ”Policy space” var aldri på dagsorden. Kravene til en viss grad fram under de to temaene NAMA og Landbruk, men først og fremst skulle de diskuteres i arbeidsgruppen som fikk navnet ”utvikling”. Det er kanskje unødvendig å si at denne arbeidsgruppens saksfelt aldri fikk særlig høy prioritet under forhandlingene.

Utvikling dreier seg først og fremst om implementerings- og overgangsordninger. Dette var mange utviklingslands hovedanliggende i Doha, og en forutsetning for at Doha-runden overhode skulle være en utviklingsrunde. "Utviklingsrunden" var på sin side en forutsetning for at mange fattige land i det hele tatt skulle gå med på en ny forhandlingsrunde i WTO etter bruddet i Seattle.

Innholdet i Doha-erklæringa som spesifikt er utviklingsrundetemaer hadde derfor prioritet; særlig kapitlene Implementation og Special and Differential Treatment (S&DT).

Men like mye som Doha-erklæringa er god og presis, er avtaleutkastet fra 24.august og det nye forslaget som ble lagt fram som kompromissforslag på lørdag utvannet, upresist og uforpliktende. Nøkkelordet "negotiations", som i WTO-sammenheng er et juridisk svært bindende ord, er helt utelatt. Punktet er flyttet fra 1 til 11 plass i arbeidsprogrammet, og ikke minst: alle referanser til paragraf 47 i Doha-erklæringa er utelatt. Det vil si at temaet juridisk sett ikke lenger er å betrakte som en del av single undertaking i Doha-runden.

Den norske delegasjonslederen, nærings- og handelsminister Ansgar Gabrielsen (H), avviste på direkte spørsmål fra Kirkens Nødhjelp at Norge ville foreslå eller jobbe for å oppjustere disse temaene, slik at de ville blitt gitt sin opprinnelige status. Det var det ifølge Gabrielsen ikke behov for.

Det skulle forhandles spesifikt på S&DT, men allerede fra starten var det lagt opp til at denne typen åpninger for økt politisk handlingsrom for land i Sør skulle inkorporeres i avtaler på andre områder, slik som gjennom avtalene på landbruk og NAMA. I Cancun ble det tidlig temmelig klart at rommet for S&DT i verken AoA eller NAMA kom til å bli betydelig på noen måte. Dette ble godt reflektert i Norges posisjon på NAMA, som Norge selv omtalte som en del av Norges positive engasjement for de fattige landene. Norges politikk på NAMA var å begrense omfanget av S&DT så langt det var mulig. De andre rike landene, som Japan, EU, USA og Canada inntok den samme posisjonen.

Den norske delegasjonen i Cancun: Fra et ForUM perspektiv

Helene Bank, rådgiver IGNIS

(Helene Bank fra Stiftelsen IGNIS var valgt av ForUM til å representere nettverket på 65 organisasjoner i den offisielle delegasjonen. Hennes politiske mandat er nedfelt i ForUMs WTO-plattform).

Hovedprioriteringen er at utviklingsland gjennom Doha Agendaen og i de videre forhandlinger må få et økt politisk handlingsrom til å velge den politikk som de anser best til å skape utvikling og fattigdomsbekjemping i sine land, og at det må legges til rette for regelbaserte forhandlinger i WTO.

Norske innlegg

Norge hadde et innlegg den første dagen i Cancun. Til forskjell fra tidligere erfaringer ForUM har hatt med delegasjonsarbeid, der innlegget blir lagt fram i delegasjonen til orientering og eventuelle innspill, hadde utenriksminister Petersen et ferdig innlegg med seg på første møte. Det ble gjort helt klart at innlegget ikke var tema for verken diskusjon eller innspill.

ForUM-representant tillot seg likevel å komme med to innspill. Det er tross alt NGOenes rolle å være vaktbikkjer. Det ene innspill var bare redaksjonelt, et i talen var det ordvalg som kunne misforstås slik at Norge ikke satte pris på at WTO har mange medlemmer fra utviklingsland som ikke var med i tidligere avtale. Det andre innspillet var substansielt, knyttet til jordbruk, der det ble bedt om at Norge kunne være mer offensive på det Stortinget faktisk var villige til å gi i Cancun. Alle partier i Stortinget hadde i debatten 17.juni nevnt at eksportsubsidier måtte bort.

Men innlegget var ikke oppe for innspill.

I etterkant tok Helene Bank opp at det var problematisk at Norge i sitt innlegg dyttet utviklingslandene foran seg når det gjaldt å ha fiskeprodukter som en full liberalisert sektor under markedsadgang for industriprodukter. Argumentet var at Norge i både delegasjonens mandat og i rapport hjem var helt tydelige på at markedsadgang for fisk var Norges økonomiske interesse og 1. prioritet. Utviklingsinteresser i denne saken var mye mer diskutabel. Norge burde kunne være ærlig på at det var norske interesser som ble lagt fram for ministrene.

Denne kommentar ble av utenriksministeren avvist som et alt for snevert perspektiv.

Da det 2. forslaget til ministertekst ble lagt fram 13. hadde delegasjonen en gjennomgang med innspill til næringsminister Gabrielsen, som nå var delegasjonslederen. Mye kan sies om utkastet. Viktigst var at når det gjelder landbruk var forslaget blitt enda mer i retning USAs posisjoner og interesser, utviklingsperspektivet var blitt borte og alle Singapore temaene var inne for fullt, på en ytterst intrikat måte gjennom et nett av fotnoter og forutsetninger. Den norske delegasjonen hadde god grunn til å være fornøyd med forslaget til markedsadgang på industriprodukter – og fisk.

I forslaget var det en viss fleksibilitet for utviklingsland til å unnta noen for dem viktige industrivarer fra den foreskrevne reduksjonsformelen. Den norske delegasjonen noterte seg det, og så at hvis et utviklingsland ønsket å ta ut hele sin fleksibilitet ut på fiskeprodukter, da ville Norge få begrenset markedsadgang i land som gjorde det.

Innspill fra Helene Bank til dette konkrete punktet var at i tidligere kommunikasjon fra regjeringen var det opplyst at det som var viktigst for Norge var å få markedsadgang i OECD-land. Det ble også minnet om at utenriksministeren hadde sagt at det å se på norske interesser var for snevert perspektiv. ForUM hevdet at Norge heller skulle prøve å sikre at utviklingsland fikk økt politisk handlingsrom gjennom Doha agendaen. ForUM mener også Norge ikke burde hindre land som hadde fisk som så viktig at de ville ta ut all sin fleksibilitet på denne ene sektoren, i å gjøre nettopp det.

I det norske innlegget valgte likevel næringsministeren å angripe dette punktet for at utviklingslandene skulle få mindre fleksibilitet.

Helene Bank tok også opp en rekke andre saker som ikke ble berørt i innlegget til ministeren.

Politisk ledelse

Den 13. september på delegasjonsmøtet, dagen da det var varslet at det 2. forslag til ministertekst skulle komme ut, tok handelsministeren en meget stram ledelse og regi på møtet og på videre prosess.

Når teksten hadde komme ut ville han ha møte med hele delegasjonen først, deretter skulle ForUM, NHO og LO gå ut av møtet, til slutt ville han ha møte bare med landbruksdepartementet. Han forutså at landbruk ville bli det feltet der det kunne gå hardest ut over Norge. Om partileder debatten for kommunevalget i Norge kvelden før hadde innvirkning på denne prioriteringen er ikke godt å vite.

For ForUM er en slik framgangsmåte ny og befriende. Næringsministeren tok seg tid til å lytte til alle kommentarer fra departementer, LO, NHO og ForUM. Deretter tok han de politiske valgene og prioriteringene. Den talen som Norge holdt var resultatet av bevisste politiske valg fra regjeringen. Disse valgene var rene næringspolitiske valg for Norge, men da også helt fri for perspektiver som ville karakterisere en utviklingsrunde. Også det var befriende og avklarende.

At dette nevnes spesielt er fordi ForUM tidligere har hatt det bestemte inntrykket at hovedprioriteringene foregår på diplomat og byråkrat nivå fordi forhandlingene er så teknisk kompliserte og de politiske implikasjonene av resultatene så skjulte i tekniske uttrykk at de fleste politikere gir opp. Det gjorde ikke Gabrielsen.

Om å ta andre WTO medlemmer alvorlig

Det er vanskelig å se at det som mange utviklingsland forventer av WTO-forhandlingene, videreformidles til politisk ledelse. Grunnlaget for å nevne det er basert på de rapporter fra den norske delegasjonen som ForUM har hatt tilgang til, fra den politiske debatten og fra mediedebatten i Norge (eller andre vestlige land), og fra samtaler i delegasjonen og med norske offisielle forhandlere.

Det opplyses om krav om markedsadgang og reduksjon i subsidier. Det opplyses ikke om krav om institusjonsreform med utvikling av forhandlingsregler, styrken i motstanden mot Singapore temaene, krav om reduksjon i eksportsubsidier, krav om anledning til å beskytte lokale markeder mot subsidierte varer fra industrialiserte land. Begrepet ”special products” produkter er ikke redegjort for i Stortinget eller med i norske vurderinger om hva som bør tas stilling til i forhandlingene. ”Special products” har utviklingsland tatt initiativ til, slik at land selv kan definere produkt som er grunnleggende for nasjonal matsikkerhet og matproduksjon. Disse forhandlingene er avgjørende for hele gruppen av land som er netto matvare importører, de som er minst utviklede land, små utviklingsstater med flere.

Ingen utviklingsland takker EU for deres nye landbruksreform. Tvert imot. En stor gruppe av utviklingsland har derimot i mye større grad begynt å snakke om retten til å beskytte seg mot subsidierte varer. Denne vridningen i debatten synes ikke å bli rapportert til Oslo fra Genève. Hører ikke norske forhandlere disse kravene

Da den Brasil ledete G20+ gruppen kom med sitt innspill til forhandlingene som motforslag til EU-USA forslaget som var avspeilet i ministerteksten, var det sentrale folk i den norske delegasjonen som uttalte at - det nok bare var forpostfektninger, men at EU og USA nok fikk ordnet op i det.

Det er vanskelig å skjønne at den norske delegasjonen tar utviklingslandene alvorlig eller lytter seriøst til deres forslag til løsninger. Rapporter og dokumenter som har kommet ut fra EU kommisjonen tyder på at de norske holdningene ikke er unike, men helt tilsvarende i Eus forhandlingsdelegasjon.

Hvis denne analysen er korrekt. Hvis tema ikke settes på WTOs dagsorden fordi forslag blir ignorert. Hvis norske politikere ikke får debatert utviklingspolitiske viktige spørsmål, og spørsmål som kan være avgjørende for å få til framgang i forhandlingene i WTO, da er det et stort problem. Da er det vanskelig å skjønne at WTO er et reelt multilateralt forum, og det blir vanskelig å skjønne at Doha agendaen bli en utviklingsagenda.

Helene banks fullstendige rapport fra Cancun kan leses her:

http://www.norignis.org/Dokumenter/Helene%20Bank/WTOHelene/Innenfor%20dorene%20i%20Cancun.doc

Stakkars Mexico, så langt fra Gud og så nær USA. Meksikansk ordtak

Gunhild Ørstavik, rådgiver, Forum for Utvikling og Miljø

På WTO forhandlingenes siste dag kunne ikke den norske forhandlingsledelsen vise til konkrete punkt i forhandlingene hvor Norge har satt fokus på utviklingslandenes særlige behov. Den norske forhandlingslederen Kare Bryn bekreftet dette i møte med bl.a. Forum for utvikling og miljø.

Bryn trakk fram vertslandet Mexico som eksempel på hvor utviklingsfremmende frihandel er. Mexicos viktigste handelsavtale er den nordamerikanske frihandelsavtalen med USA og Canada (NAFTA) som ble inngått i 1994. Erfaringene maisproduksjonen i Mexico er en god illustrasjon på noen av frihandelens konsekvenser.

I 10 000 år har det vært dyrket mais i Mexico, det er den viktigste matvaren og har en stor kulturell og symbolsk verdi. I følge mayakulturen oppsto den første mann og kvinne på jorden fra hver sin maiskolbe.

Siden Mexico gikk inn i NAFTA har importen av mais fra USA blitt tredoblet og utgjør nå en tredel av det meksikanske markedet. Ved siden av den ødeleggende effekten amerikansk eksport av mais har hatt på meksikanske småbønders økonomi, har den også ført til en ufrivillig import av genmodifisert mais inn i den naturlige, mangfoldige variasjonen av meksikanske avlinger. Det anslås at så mye som 30 % av maisen i Mexico nå er forurenset av GMO, med de miljømessige konsekvensene dette har.

Siden 1994 har prisen på mais falt med 70%. For de 15 millionene som lever av maisdyrking er situasjonen kritisk og kan avleses i økt fattigdom, mer barnearbeid og flere gatebarn, dårligere helse og splittede familier.

Amerikansk eksport av mais domineres totalt av to selskap, Cargil og Archer Daniels Midland som kontrollerer 70 % av den samlede eksporten. I 2000 støttet USA sin egen maisproduksjon med mer enn 10 mrd. dollar, mer enn 10 ganger det totale landbruksbudsjettet i Mexico.

Denne støtten verken i strid med NAFTA eller WTO regelverket, handelen mellom de to landene er altså stadig “fri”. USA har full anledning til å dumpe mais på det meksikanske markedet og undergrave landets matsikkerhet, kultur og livsgrunnlaget til en rekke meksikanske småbønder og deres nasjonale distribusjonsledd.

Åpningen og dereguleringen av Mexicos økonomi gjennom NAFTA har vist at frihandelsavtalen har ført til at forskjellene mellom regioner og folk øker. De økte investeringene har foregått i de eksportproduserende sonene nær grensa til USA, mens eksporten fra produksjonen utenfor disse sonene har falt dramatisk de siste 9 årene. Parallelt med at BNP stiger, øker også antallet som lever under fattigdomsgrensen. I stedet for en utvikling i retning av utjevning og fordeling mellom samfunnslag og etniske grupper kan se ut som om Mexicos historiske klasse- og raseskiller ytterligere forsterkes.

Likevel brukes altså landet av den norske forhandlingsledelsen som et eksempel på at frihandel er utviklingsfremmende. Det tyder på at Norge i WTO legger helt andre indikatorer på utvikling til grunn enn i andre sammenhenger og at en har lagt til side begrep som bærekraft og fattigdomsreduksjon. Statsminister Bondeviks understreking av behovet for en sammenhengende norsk utenrikspolitikk på områdene bistand, handel og investeringer har ikke relevans her, den politikken ligger igjen som retorikk på hjemmebane!

Å leke gjemsel med ministeren

WTOs ministermøte i Cancun er over, uten at landene klarte å komme fram til nye avtaler. Svært mange utviklingsland er glad det gikk som det gjorde fordi WTOs agenda er blitt for stor og uhåndterlig, noe som utgjør et betydelig demokratisk problem. Spørsmålet er om ikke også Norge burde innrømme at agendaen er blitt for stor. At de folkevalgte ikke lenger har politisk styring med utviklingen og konsekvensene av den liberaliseringen som i rasende fart presses fram under WTOs regime og som for alltid vil endre sentrale trekk ved vår forståelse av en fungerende, demokratisk velferdsstat.

Frivillige organisasjoner har gjennom mange år fulgt WTO. Vi er de første til å innrømme at arbeidet er krevende. Feltet er stort, det ekspanderer raskt og består av uhyre mange juridisk-tekniske tolkninger og detaljer.

Likevel, mange av oss som deltok i Cancun og hadde daglige møter med politisk ledelse er rystet over hvor stor del av WTO agendaen våre valgte politikere må melde pass når de blir spurt om. Det gjelder ikke minst norsk innsats for å skape balanse mellom fattige og rike interesser med bærekraftig utvikling som felles overordnet mål. Til tross for at utenriksministeren i sin WTO redegjørelse og den påfølgende debatten i Stortinget i sommer, nettopp understreket nødvendigheten av å fremme utviklingslandenes behov, kunne ikke den norske delegasjonen i Cancun på noe tidspunkt vise til konkrete eksempel på at Norge i forhandlingene bidro til dette. Avstanden mellom fagre ord hjemme og konkret handling i WTO er åpenbart et område de ansvarlige departement ikke ønsker å diskutere.

Kamal Malhotra fra FNs utviklingsprogram (UNDP) er av verdens ledende forskere på handel og utviklingsspørsmål. Han besøker Norge 21. oktober. Dessverre viser det seg at ingen fra regjeringen eller regjeringspartiene på Stortinget prioriterer å delta på et åpent møte med Malhotra for å diskutere resultatet av Cancun i et utviklingsperspektiv. Også i vår og sommer ba ForUM, som oppnevnt representant for de frivillige organisasjonene i den offisielle norske delegasjonen i Cancun, gjentatte ganger om å få møte politisk ledelse for å forberede vår innsats i Cancun. Erfaringen var at vi ikke fikk svar på skriftlige henvendelser og at muntlig avtalte møter ikke ble noe av. Den sentrale kritikken mot WTO er mangel på åpenhet. Hvor lange skal vi fortsette å leke gjemsel her hjemme, utenriksminister Jan Petersen?

[1][1] Disse landene er: Brasil, India, Kina, Thailand, Argentina, Venezuela, Bolivia, Sør Afrika, Costa Rica, Chile, Colombia, Cuba, Ecuador, El Salvador, Guatemala, Mexico, Pakistan, Paraguay, Peru og Fillipinene.

[2][2] Se CIDSE/CARITAS (2003): Global Trade at the Service og Human Development, http://www.cidse.org/pubs/CIDSECICancunPapereng.pdf

[3][3] Green, D & Priyadarshi, S (2001): Proposal for a Development Box in the WTO Agreement on Agriculture. http://www.cafod.org.uk/policy/devbox.htm

[4][4] SEATINI Bulletin, juni 2003

[5][5] Doha Ministerial Declaration, adopted 14. November 2001, paragraf 16

[6][6] Kohr, M. (2003): Comments on the draft Cancun Ministerial, paragraf 6 http://www.twnside.org.sg/title/cancun2.doc

[7][7] AIDC (2002): South Africa’s Official Position and Role in Promoting the WTO. AIDC, Cape Town.

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet