IMF argumenterer for at dets politikk er bra for de fattige. Samtidig arbeider IMF for å sikre sosiale sikkerhetsnett som skal dempe strukturtilpasningens negative effekt på de fattige.

Detaljert innholdsfortegnelse:

PRGF – fattigdomsfokuserte IMF-programmer?
Høykvalitets økonomisk vekst - bare retorikk?
Utvalgt litteratur for videre lesning

PRGF – fattigdomsfokuserte IMF-programmer?

Det er opprettet låneordninger i IMF rettet spesielt mot de aller fattigste landene. Her blir det i første rekke stilt vilkår om strukturtilpasningstiltak, og låneordningene blir derfor kalt fasiliteter for strukturtilpasning: SAF (Structural Adjustment Facility) og ESAF (Enhanced Structural Adjustment Facility). Den utvidede ordningen for strukturtilpasning (ESAF) ble høsten 1999 omdøpt til PRGF (Poverty Reduction and Growth Facility). Låneordningen innebærer en økt tilgang på penger for de fattigste landene fordi lånet (som skal tilbakebetales i sin helhet) er subsidiert med bistandspenger. Renten er 0,5 prosent og tilbakebetalingstiden er 10 år. Rentesubsidiene blir finansiert gjennom bistand fra ulike medlemsland. Norges Bank har gitt innskudd på ca. 1,5 milliarder kroner til PRGF. Disse pengene lånes altså bare ut fra Norges Bank, og skal tilbakebetales. I tillegg har Norge over bistandsbudsjettet overført penger til en spesiell konto i IMF for subsidiering av renten under PRGF-ordningen. Teoretisk sett er det derfor slik at Norges Bank har gitt lån til IMF sin utlånsordning PRGF, som skal tilbakebetales fra IMF til Norge etter markedsrente. Og samtidig gir Norge over bistandsbudsjettet rentesubsidiering som går til å dekke IMFs utgifter ved å tilbakebetale blant annet Norges Bank i henhold til markedsrente (det vil si differansen mellom det som IMF får tilbakebetalt fra et fattig land, og det IMF må betale tilbake til Norges Bank). Teoretisk sett kan det altså skje at penger fra det norske bistandsbudsjettet går til IMF og tilbake til Norges Bank! Det fattige låntakerlandet får aldri se disse bistandspengene. Alt landet får er et ”rimelig” lån fra IMF og en rekke krav om gjennomføring av harde økonomiske reformer.

I 1986 ble SAF opprettet, men det ble fort klart at denne var utilstrekkelig så i løpet av 1987 ble den utvidede ordningen for strukturtilpasning (ESAF) opprettet. ESAF ble opprettet for å gjøre det mulig for IMF å fortsette med å gi finansiering til fattige land etter det ble klart at Fondets støtte på vanlige betingelser var dyrere enn det disse landene kunne klare å betale tilbake (Wood, 1997). ESAF-, eller PRGF-lån gis for å støtte treårige strukturtilpasnings-program som tidligere ble definert i såkalte ”Policy Framework Papers” (PFP) som ble utformet av Fondet i konsultasjon med Verdensbanken og låntakerlandet. Fra 2000 skal PFP-dokumentene erstattes av PRSP (Poverty Reduction Strategy Papers) som skal utvikles av nasjonale myndigheter i konsultasjon med privat sektor og det sivile samfunn, men som må få sin tilslutning i styrene i Verdensbanken og IMF for at PRGF-programmet skal godkjennes og lånene utbetales.

Til tross for den lave renten på ESAF-lån (0,5 %), gjør den relativt korte betalingsfrie perioden (5 år) og tilbakebetalingstiden (10 år) ESAF-lånene mindre attraktive sammenlignet med andre kilder for subsidierte, eller myke, utviklingslån. For eksempel skal Verdensbankens IDA-lån betales tilbake over 35-40 år, med 10 års betalingsfri periode og har tilsvarende lav rente.

Fondets långivning for strukturtilpasning krever tett koordinering med Verdensbanken for å lykkes ved innføring av reformer som skal ”fjerne kilden for betalingsproblemene og forberede grunnen for økonomisk vekst” (Driscoll, 1998).

Tidlig i 1997, vedtok IMF å etablere en ny ordning som åpner for spesielle PRGF-operasjoner for tungt forgjeldete fattige land (Heavily Indebted Poor Countries, HIPCs). Gjennom denne ordningen tas det penger fra et støttefond for å betale noe av de gamle ESAF-lånene som de fattigste landene skylder IMF, men som de ikke klarer å betale. Målsettingen til IMF er at PRGF-ordningen skal bli permanent. Når IMF på denne måten yter gjeldslette i de fattigste landenes gjeldsbetjening til IMF, skjer det altså ved at IMF henter inn penger (som låntakerlandene ikke ville klart å betale) fra et spesielt støttefond. På denne bakgrunn kan det argumenteres for at IMF har lånt ut penger på så harde vilkår at låntakerlandene ikke er i stand til å betale tilbake pengene. Vurdert slik, har utlåningen vært uforsvarlig, og IMF har egentlig tapt penger. Mye av de fattigste landenes gjeld til IMF burde derfor vært avskrevet som tap. Det er satt av tapsreserver i IMF for slike utlånsoperasjoner til de aller fattigste medlemslandene som får PRGF-lån. Dette bryter imidlertid med de grunnleggende prinsippene for hvordan Fondet skal fungere. Derfor er ikke tapsavsetningene brukt.

Høykvalitets økonomisk vekst - bare retorikk?

IMF mener at Fondets arbeid er viktig for fattigdomsbekjempelse, sysselsetting og ”sosial integrasjon” slik det defineres i FN-dokumentene for det Sosiale toppmøtet (IMF, 1995). På den ene siden arbeider IMF med å sikre at landene har tilstrekkelige sosiale sikkerhetsnett for å dempe strukturtilpasningens negative effekt på den fattige delen av befolkningen (Driscoll, 1998). På den andre siden argumenterer IMF for at den makroøkonomiske politikken som IMF fremmer gjennom kondisjonaliteten i forbindelse med de IMF-støttete strukturtilpasnings-programmene er bra for de fattige, eller ”pro-poor” (IMF, 2000d). På denne bakgrunn er det vanskelig å oppfatte all argumentasjonen fra IMF sin side om hvordan Fondet tar hensyn til sosiale dimensjoner i sin politikkutforming, og at politikken IMF fremmer er bra for de fattige og sosial utvikling (se for eksempel Gupta, S., et al., 1998; Gupta, S., et al., 2000; IMF, 1995; IMF, 1998b og IMF, 2000d) som annet enn ren og skjær retorikk for å møte en stadig mer tiltagende kritikk mot Fondets virksomhet i fattige land.

Utvalgt litteratur for videre lesning

Botchwey, K., et al. (1998) External Evaluation of the ESAF. Report by a Group of Independent Experts. International Monetary Fund, Washington, D.C.

Gupta, S., et al. (1998) The IMF and the Poor. Pamphlet Series No. 52. International Monetary Fund, Washington, D.C.

Gupta, S., et al. (2000) Social Issues in IMF-Supported Programs. Occasional Paper No. 191. International Monetary Fund, Washington, D.C.

IMF (1995) Social Dimensions of the IMF’s Policy Dialogue. Pamphlet Series No. 47. International Monetary Fund, Washington, D.C.

IMF (1998b) Should Equity Be a Goal of Economic Policy? Economic Issues No. 16. International Monetary Fund, Washington, D.C.

IMF (2000d) Social Policy Issues in IMF-Supported Programs: Follow-Up on the 1995 World Summit for Development. International Monetary Fund, Washington, D.C.

Wood, A. (1997) The International Monetary Funds Enhanced Structural Adjustment Facility: What Role for Development? Bretton Woods Project, London