1. For å dempe den negative innvirkningen på fattige mennesker av den politikken IMF fremmer, og for å redusere IMFs betydning for fattige lands utviklingsbestrebelser, bør IMF gå tilbake til sitt opprinnelige mandat med fokus på valutakurs og finansiell stabilisering. Strukturelle saker bør overlates til regjeringene selv og andre institusjoner som er bedre rustet til å håndtere prosesser for fattigdomsreduksjon og langsiktig økonomisk og sosial utvikling.

2. IMF begrenser handlingsrommet for fattige medlemslands økonomiske politikk, gjennom krav til reduksjon i budsjettunderskudd og overholdelse av betalingsforpliktelser til andre land som betingelse for lån som fattige land er avhengige av. Gjennomføringen av slike økonomiske reformer bestemmer også om landet får bistand og gjeldslette fra det internasjonale samfunnet, noe som til sammen legger et uoverkommelig press på låntakerlandet.

3. De fattigste landene som er avhengig av lån fra IMF, har svært liten, eller ubetydelig, innflytelse i IMFs styre, og har derfor liten eller ingen innflytelse på lånebetingelsene. De rike landene, med verdens syv rikeste industrinasjoner (G7) og særlig USA i spissen, kan i realiteten trumfe gjennom de kravene og betingelsene de ønsker, uten å frykte at de selv noen gang vil bli tvunget til å følge dem.

4. IMF må bli mer tolerant overfor nasjonale forhold og prioriteringer. Dette kan innebære å tillate låntakerlandene å redusere hastigheten og heller finne sitt eget tempo for liberalisering av handel og privatisering og konkurranseutsetting, de må få følge sin egen industrialiserings-strategi og få lov til heve lønninger for å øke etterspørselen, og IMF må tillate mer fleksibilitet i skattereformer. For slik praksisen har vært til nå, vil IMF om nødvendig forhandle frem endringer i et lands politikk før Fondet er villig til å låne ut penger (Polak, 1994 s.4).

5. IMF må tilpasse sin politikk bedre til virkeligheten i verdens fattige land. Når fattige lands regjeringer forhandler med IMF, burde det ikke bare vært forhandlinger om hvordan landet kan tilpasse sin politikk til IMFs kondisjonalitet (betingelser), men også hvordan IMFs kondisjonalitet kan tilpasses landets virkelighet. Dette gjelder både innholdet, rekkefølgen og hastigheten på reformene.

6. IMF fratar land som gjennomgår reformer kapasiteten til å signalisere sin faktiske økonomiske politikk til potensielle investorer. Med hele 35 land som mottar subsidiert støtte gjennom IMFs langsiktige ordning for spesielt fattige land, er det vanskelig for private markeder å identifisere hvilke land som har økonomisk fremgang fra år til år. IMF bør derfor spille en mindre dominerende rolle og heller bidra til at landets myndigheter legger til rette for private investeringer.

7. Lånebetingelsene som spesifiseres i intensjonsbrevene bør innordnes finansierings-behovene for å oppnå de internasjonale målene for sosial utvikling innen 2015 som også IMF har gitt sin tilslutning til. Alternativt må IMF medgi at Fondet ikke ønsker å sette sosiale utviklingshensyn øverst, og erkjenne at det ikke er en utviklingsorganisasjon.

8. IMF bør tillate at land som har fått inflasjonen under kontroll, får finansiere offentlige investeringer i infrastruktur, utdanning, helse og sysselsettingstiltak fra bistandsoverføringer, ved at kravene i IMF-programmer om reduksjon av budsjettunderskudd inkluderer bistandsoverføringer fra utenlandske givere.

9. Vellykket gjennomføring og etterlevelse av de vanskelige og strenge betingelsene i IMF-programmer, bør ikke være en absolutt nødvendig forutsetning for at tungt forgjeldete fattige land skal få gjeldslette. Over 2/3 av IMF-programmer i fattige land blir avbrutt før de er fullført fordi landene ikke klarer å møte kriteriene for gjennomføring. Programmene blir da reforhandlet i en situasjon der regjeringens forhandlingsposisjon er svekket av akutte problemer.

10. Posisjonene til de enkelte eksekutivdirektørene i styret bør offentliggjøres, og timeplanen og sakslisten for de ulike styremøtene bør gjøres offentlig tilgjengelig, slik at vanlige samfunnsborgere kan gi relevante innspill til rett tid.

11. Eksekutivdirektørene bør årlig rapportere til nasjonalforsamlingene i sine hjemland om IMFs virksomhet og utfordringer, og deretter svare på spørsmål i årlige høringer basert på rapporten, for å sikre større grad av ansvarlighet overfor folkevalgte organ.

12. Utkast til låneavtaler med IMF må frigjøres før styret skal godkjenne avtalen. I dag frigjøres dokumentene først etter styrebehandling. Så lenge lånedokumentene er utilgjengelig, er det umulig for det sivile samfunn og en bredere krets av departementenes embedsverk, å gi innspill til regjeringens forhandlinger med IMF, og eventuelt komme med innvendinger og foreslå alternativer. Selv parlamentarikere får som regel ikke se utkast til låneavtalen med IMF før den er vedtatt i styret, selv om nasjonalforsamlingen vil bli delvis ansvarlig for gjennomføringen av avtalen, og i ettertid må vedta nye lover og reformer for å møte betingelsene for IMFs lån.

13. IMF bør holdes ansvarlig for sin virksomhet overfor folkevalgte nasjonalforsamlinger, og - dersom det opprettes en uavhengig appell-instans - overfor berørte grupper som ønsker å klage på Fondets politikk-anbefalinger. Det er utilstrekkelig at IMF kun er ansvarlig overfor medlemslandenes regjeringer, så lenge IMF utøver betydelig innflytelse overfor de samme regjeringene (i fattige land), når det gjelder økonomisk politikk og andre råd som har direkte innvirkning på store deler av befolkningen.

14. IMF og låntakerlandenes regjeringer bør åpne for en større grad av folkelig deltakelse i utformingen av de økonomiske reformprogrammene. Det er den lokale befolkningen som best vet hvor skoen trykker, og hvor svakhetene i disse programmene finnes. Med større grad av deltakelse i utformingen av programmene, ikke minst av andre deler av regjeringen enn finansdepartementet og sentralbanken, vil den økonomiske politikken lettere få oppslutning i andre deler av offentlig sektor og i befolkningen.

15. Norske myndigheter bør vurdere om bistandsmidler som kanaliseres gjennom det multilaterale systemet heller skal brukes til å finansiere Verdensbankens lånevindu for lavinntektsland, IDA, heller enn til å subsidiere rentene på PRGF-lån fra IMF til de fattigste landene. Rentesubsidiering av PRGF (ESAF) lån, finansieres delvis med penger som tas fra det norske bistandsbudsjettet. Finansiering av rentesubsidier til IMF konkurrerer med finansiering av Verdensbankens IDA og bistand gjennom FN-organisasjoner som er langt mer gunstig for fattige lavinntektsland.