Utdrag fra
St.meld.nr. 35 (2003-2004) Felles kamp mot fattigdom.
En helhetlig utviklingspolitikk

Utdrag fra: 8 Det sivile samfunn. Frivillige organisasjoner som partnere

.....

Det gis betydelig støtte til norske organisasjoner for at de skal drive informasjonsarbeid og øke kunnskap og engasjement om utviklings- og nord/sør-spørsmål i Norge. Et utvalg har nylig gjennomgått kvalitet og innretning på denne informasjonsvirksomheten. Regjeringen vil trekke veksler på utvalgets arbeid i den videre vurdering av innretning på og organisering av støtten til informasjon om utviklings- og nord/sør-spørsmål.

Samfunnsmessig forankring i Norge

Mesteparten av norsk støtte til sivilt samfunn i utviklingsland går gjennom norske frivillige organisasjoner. Dette skjer ut fra en overbevisning om at disse organisasjonene, med forankring i norske tradisjoner og samfunnsliv, har gode forutsetninger for å formidle grunnleggende verdier for samfunnsbyggende virksomhet inn i det sivile samfunn i utviklingslandene. Organisasjonene gir unike bidrag til både bredde og dybde i den norske kontaktflaten mot utviklingslandene, og bidrar til å opprettholde et kontinuerlig sterkt engasjement for utviklingslandenes utfordringer i den norske befolkningen. Erfaring og kunnskap om hvordan organisasjonene jobber i Norge, og om dynamikken mellom stat, sivilt samfunn og marked her hjemme, er viktige elementer som norske myndigheter ønsker blir formidlet inn i samfunnslivet i de enkelte samarbeidsland. Vennskaps- og kommunesamarbeid, slik det nå organiseres gjennom Vennskap nord/sør og Kommunenes Sentralforbund, har også vist seg å gi løfterike muligheter for erfaringsutveksling og kompetanseoverføring av denne typen.

Den folkelige forankringen i det norske samfunnet har stått helt sentralt i forestillingen om det frivillige Norge. Et aktivt engasjement av et betydelig antall medlemmer eller faste bidragsytere, med mulighet for deltakelse i og påvirkning av organisasjonens virksomhet, samt mulighet til å mobilisere frivillig engasjement er en styrke - ikke minst i utviklingspolitikken. Graden av folkelig forankring i det norske samfunnet varierer imidlertid sterkt mellom organisasjonene, både fordi målgruppene, både i Norge og ute, er svært forskjellige, og fordi det har vært betydelige endringer i organisasjonsstrukturen i Norge i de senere år.

Antallet tradisjonelle medlemmer i norske organisasjoner har gått ned. Organisasjonene preges av at medlemmer/sympatisører skifter hyppig - og at engasjementet på lokalt nivå er svekket. Det nasjonale nivået har fått relativt større betydning enn det lokale. Dette betyr at organisasjonene som uttrykk for bredt folkelig engasjement i noen grad har veket plassen for organisasjoner som kan ha stor folkelig appell, men som likevel ikke har en stor aktiv medlemsmasse som utgjør ryggraden i organisasjonens konkrete arbeid.

Vi ser videre organisasjoner der mindre grupper engasjerte utvikler spesialiserte kunnskaper eller aktiviteter, uten legitimitet som er basert på bred folkelig oppslutning. Uformelle nettverk, aksjoner og profesjonelle lobbyister kan i enkelte sammenhenger ofte være mer fremtredende enn de tradisjonelle, medlemsbaserte organisasjonene. Folkelig forankring kan også være liten regnet i antall medlemmer, men samtidig kan organisasjonen ha god forankring i det miljøet organisasjonen representerer - flere av organisasjonene som representerer mennesker med funksjonshemning er eksempler på dette.

Den sterke veksten i fadderbaserte bistandsorganisasjoner, samt innføring av fadderordninger hos etablerte aktører, reflekterer også en del av endringene i organisasjons- og aktivitetsmønstre. Disse organisasjonene mobiliserer betydelige midler fra befolkningen, et positivt engasjement i Norge og voksende spekter av aktiviteter i utviklingslandene.

Offentlig støtte til nye organisasjoner må vurderes kontinuerlig. I disse vurderingene må hensynet til den mest effektive bruk av samlede bevilgninger og målsetningen om å bidra til samarbeid og samordning av utviklingstiltak i tråd med prinsippet om nasjonalt eierskap i fattigdomsarbeidet inngå (jf. kap 5). Generelt innebærer vekst i antallet aktører som søker om støtte, at det blir økt konkurranse om tilgjengelige ressurser.