Kjære alle sammen, takk for invitasjonen til dette første årsmøtet i RORG-samarbeidet. Jeg har selv, som noen av dere kanskje vet, en fortid fra dette miljøet - som informasjonssekretær i Idégruppen. Det er derfor spesielt hyggelig for meg å kunne åpne dette første årsmøtet.

Om noen få uker vil Statistisk Sentralbyrå legge fram resultatene av en omfattende opinionsundersøkelse om bistand og nord-sør spørsmål. Jeg vil ennå ikke gi noen detaljer om resultatene av denne undersøkelsen. Men jeg kan likevel røpe at alle vi som fortsatt ønsker en aktiv oppslutning om bistand og utviklingssamarbeid i Norge ikke har noe å frykte…...denne gangen heller.

De to siste tiårene er det, som kjent, blitt gjennomført en rekke slike undersøkelser. For mange har kanskje den viktigste nyheten fra disse undersøkelsene nettopp vært den fortsatt høye oppslutning om bistand og utviklingssamarbeid i den norske befolkningen. Hver gang en har hatt slike undersøkelser, og kanskje særlig det siste tiåret, har mange forventet en fallende oppslutning. Begivenheter her hjemme og rundt om i verden burde, ifølge mange forståsegpåere, tilsi en slik utvikling. De mange kritiske og negative oppslagene som i perioder har preget mediene - likeså.

Når mediene åpenbart ikke har hatt en slik negativ innflytelse, tror jeg det skyldes flere forhold: Grunnleggende holdninger blir ikke så lett forandret av avisoverskrifter. I Norge er holdningene til nord-sør spørsmål ofte forankret i et sterkt og inderlig engasjement. Dessuten blir holdninger i stor grad formet og påvirket av andre miljøer, kanskje spesielt skole og organisasjonsliv, men også i nærmiljøet - blant venner og bekjente.

Dette er på ingen måte noen ny innsikt og erfaring. I informasjonsarbeidet om bistand og nord-sør-spørsmål har vi derfor lenge satset på en mest mulig mangesidig innsats, med sikte på å nå ulike målgrupper gjennom ulike kanaler. Dette arbeidet vil denne regjeringen videreføre.

Fra et informasjonssynspunkt er det likevel et tankekors at mens oppslutningen om bistand og utviklingssamarbeid er vedvarende høy, så bekrefter flere undersøkelser at kunnskapen om utviklingsspørsmål er for nedadgående i den norske befolkningen. Selv om en ikke skal trekke bombastiske slutninger på grunnlag av noen enkeltspørsmål, var det for eksempel en overraskende lav andel av de spurte i den forrige SSB-undersøkelsen som kunne nevne navnene på noen av Norges prioriterte samarbeidsland. Slike funn påkaller en gjennomtenkning av forholdet mellom kunnskap og holdningsdannelse i informasjonsarbeidet.

St. meld. nr. 19 (1995-96) beskrev spennvidden i informasjonsarbeidet langs en skala "fra ren fakta-orientert informasjon til mer verdiorientert folkeopplysning". RORGene er viktige for å bevare denne bredden. Bredden er i sin tur nødvendig for å opprettholde det folkelige engasjementet. Vi må ikke slå oss til ro med – og kan ikke på noen måte ta det for gitt - at de positive holdningene til bistand vil holde seg. Fortsatt aktiv innsats er minst like nødvendig som før. I dette arbeidet er dere – med særlige fortrinn innenfor den holdningsskapende folkopplysningstradisjonen – svært viktige.

Kunnskapsformidling har en sentral plass i informasjonsarbeidet - ikke bare som løsrevne brokker og "flimmer", slik vi ofte møter det i massemediene - men satt inn i en helhet som gir mening og forståelse. Dette er ikke minst viktig i informasjonsarbeidet overfor barn og ungdom. Regjeringen ser spesielt satsningen på denne målgruppen som en prioritert oppgave. Dette kommer jeg tilbake til. Først litt om selve den materien vi informerer om:

For regjeringen er det viktig å se bistand og utviklingssamarbeid i et bredere perspektiv. Det er åpenbare koplinger mellom utvikling, handel, investeringer, finansielle overføringer og gjeld. Dette er i og for seg gammelt nytt, men ikke desto mindre svært viktig. Utviklingssamarbeid kan ikke være – og må ikke bli - en snever nisje. Det må være overgripende og dekke mye mer enn bistand alene.

La meg her helt kort nevne noen av de mest sentrale elementene i regjeringens utviklingspolitikk, som danner rammen for informasjonsarbeidet.

Regjeringen vil videreføre den norske gjeldsplanen og arbeide aktivt for fullfinansiering av HIPC-initiativet. Som en begynnelse ettergir vi nå Tanzanias gjeld til Norge. Vi har håp om å få gjennomslag for vårt forslag om en separat forhandlingsmekanisme om HIPC-finansieringen.

Regjeringen ser også vårt engasjement i WTO i det tidligere nevnte helhetsperspektiv. Vi må i større grad sette utviklingslandenes - særlig de minst utviklede landenes - interesser og behov på dagsorden, slik at de blir integrert i verdensøkonomien på rimelige vilkår.

Regjeringen setter fattigdomsbekjempelse i sentrum. Satsing på helse og utdanning skal fortsatt stå i sterkt fokus. Sykdom, nød og fattigdom skal bekjempes.

Satsning på vaksiner til verdens barn, som et integrert ledd i vårt arbeid for bedret primærhelsetjeneste, skal være med og hindre meningsløs død.

Kampen mot HIV/AIDS skal fortsatt gis høy prioritet - for å unngå at hele generasjoner går til grunne. (Man regner med at over 33 millioner mennesker lever med HIV eller har allerede utviklet AIDS. 70% av den befinner seg i Afrika sør for Sahara. Vi snakker i realiteten om en utviklingskatastrofe i mange afrikanske land).

Korrupsjon, diskriminering og krenkelse av menneskerettighetene hindrer utvikling og skaper fattigdom. Kamp mot korrupsjon og støtte til bygging av demokrati og det sivile samfunn vil derfor også være en prioritert oppgave.

Regjeringen ønsker videre å etablere en strategisk dialog med næringslivet. Næringsutvikling og økonomisk vekst er nødvendige forutsetninger for fattigdomsbekjempelse og permanent bedring av levekår. Her er det ingen farbare snarveier.

Det er viktig å løfte fram dette helhetsperspektivet også i informasjonsarbeidet - både fordi dette er regjeringens politikk, men også av rent informasjonsfaglige hensyn. Selv om vi har ulike roller og oppgaver i informasjonsarbeidet, gjelder dette oss alle.

På dette området står vi overfor betydelige utfordringer. De tumultene som oppsto i forbindelse med det nylig avholdte møtet i Verdensbanken og IMFs felles Utviklingskomité illustrerer den informasjonskløften som åpenbart eksisterer. Utenfor en jernring av politifolk, køller og sperringer sto tusenvis av engasjerte ungdommer - mange av dem både reflekterte og ressurssterke - og ropte på at Bretton Woods-institusjonene må gjøre noe mer effektivt med verdens fattigdom, HIV-AIDS og u-landenes gjeld. Innenfor den samme jernringen arbeidet tusenvis av ansatte og tilreisende delegater for å bidra til at man kommer videre med nøyaktig de samme spørsmålene - mange av dem akkurat like utålmodige som ungdommene. De som burde stå sammen, var altså atskilt av barrikader. Paradokset slo imot oss.

Dette må vi lære av. Institusjonene og deres eiere – dvs. nær på alle verdens land - har åpenbart ikke lykkes i informere om hva institusjonene faktisk arbeider med, at de har endret seg betydelig i løpet av de senere årene og at ungdommene på mange måter demonstrerer mot "gårsdagens" Bank og Fond. Denne informasjonskløften må vi gjøre noe med!

Det er også viktig at NORAD i sitt informasjonsarbeid har helhetsperspektivet for øye. Med etableringen av en egen informasjonsavdeling i Utenriksdepartementet ble en rekke informasjonoppgaver overført til departementet. Det gjaldt i første rekke informasjonen om multilateralt utviklingssamarbeid og de mer generelle utviklingsspørsmålene, mens NORADs informasjonsoppgaver i hovedsak ble begrenset til egen virksomhet.

Jeg vet at mange av dere er opptatt av denne omorganiseringen - og NORADs noe mer avgrensede rolle i informasjonsarbeidet. For meg er det viktig at arbeidsdelingen mellom departementet og NORAD hva informasjon angår reflekterer de to institusjonenes arbeidsoppgaver. Samtidig må de to informasjonsavdelingene tilstrebe et best mulig samarbeid. Der det faller naturlig bør de gjennomføre felles informasjonsprosjekter, ikke minst for bedre å få fram samspillet mellom det bilaterale og det multilaterale utviklingsarbeidet.

Regjeringen vil fortsatt la hovedtyngden av de statlige informasjonsmidlene tilfalle ikke-statlige institusjoner og organisasjoner. I dag er de totale informasjonsmidlene på over 60 millioner kroner. Av dette beholder departementet og NORAD til sammen 13 millioner.

Den statlig støttede informasjonsvirksomheten til det eksterne miljøet har lenge hvilt på tre hovedsøyler: Den ene søylen er støtten gjennom de såkalte FN- tilknyttede organisasjonene, som bl.a. omfatter FN-sambandet og UNICEF-komiteen. Disse organisasjonene mottar den største andelen av denne støtten. Den andre søylen er støtten til de mange rammeavtaleorganisasjonene som dere representerer. Og endelig, som en tredje søyle, har vi støtten til "de fem store" frivillige bistandsorganisasjonene.

De tre nevnte miljøene utfyller på mange måter hverandre, både når det gjelder valg av målgrupper og temaer. Jeg har likevel inntrykk av at samspillet og samarbeidet mellom de ulike organisasjonene kan utvikles og forbedres.

Jeg spør meg selv hvordan det har vært mulig å bygge opp et slikt omfattende informasjonsapparat for en så mangslungen gruppe organisasjoner som vi har i Norge. Jeg tror hovedsvaret ligger i den brede enigheten som tross alt råder om viktige sider ved vårt forhold til land i sør. Uten en slik samstemmighet hadde det neppe vært mulig å enes om et felles mål for informasjonsvirksomheten.

Når dét er sagt, må jeg også få understreke følgende: Fra regjeringens side er det maktpåliggende at informasjonsvirksomheten til de frivillige organisasjonene er og forblir forskjellig fra både departementets og NORADs informasjonsvirksomhet. Dere skal, i motsetning til de statlige institusjonene, drive en mer generell nord-sør informasjon om temaer som gjeld, handel og utviklingssamarbeid - der bl.a. perspektiver fra sør elle uavhengige og kritiske røster trekkes fram. Dere skal være et viktig supplement – så vel som et korrektiv - til den statlige informasjonen.

I et levende og dynamisk informasjonsarbeid er det viktig å finne et samspill mellom kontinuitet og fornyelse. Det er viktig og holde fast ved en godt innarbeidet informasjonsvirksomhet, samtidig som endringer i organisasjonslivet, i skoleverket og i mediene stiller oss overfor nye utfordringer. Ny teknologi åpner nye muligheter, både når det gjelder formidlingskanaler og valg av informasjonsmetoder -- og ikke minst når det gjelder å nå ungdommen.

Skal vi lykkes i å opprettholde, og kanskje øke, ungdommens engasjement, peker Internett seg ut som fremtidens formidlingskanal. Det er derfor viktig at bistandsinformasjon på "nettet" også tilrettelegges for ungdom, slik at de fatter interesse og stopper opp – heller enn å "surfe" videre. Bistandsarbeidet må gjøres relevant, engasjerende, spennende. I en tid der vi støtter "sektorprogrammer" snarere enn enkeltprosjekter - og "institusjonsbygging" snarere enn bygging av skoler og sykehus - er det en risiko for at substansen i det vi gjør drukner i kjedelige abstraksjoner. Abstraksjonene må derfor visualiseres og levendegjøres! Når de unge spør seg hvorfor i all verden utvikling av skolevesenet er viktigere enn det konkrete, håndgripelige skolebygget, må vi ha et lettfattelig og kontant svar å gi dem – og altså helst "ONLINE". Dette er en utfordring både til dere og – ikke minst – til mitt eget departement.

Utenriksdepartementet har de senere årene gjennomført flere evalueringer av deler av egen virksomhet, og har i tillegg gjennomført omfattende evalueringer av deler av informasjonsvirksomheten i de eksterne miljøene. Jeg tror dette kan være et nyttig virkemiddel for aller parter og et nødvendig korrektiv for enhver informasjonsvirksomhet.

Den kanskje viktigste tilbakemelding etter evalueringen av RORGene er understrekingen av - for det første - den sentrale rolle disse organisasjonene har i informasjonsarbeidet og - for det andre - det alternativ dere på mange måter representerer til mye av den mer mediedominerte informasjonsvirksomheten. Rammeavtaleorganisasjonene representerer et unikt mangfold, både når det gjelder verdivinkling og målgrupper. Ved at så pass store statlige midler settes av til dette miljøet, blir dette informasjonsarbeidet mer skreddersydd i forhold til de ulike målgruppenes behov og preferanser.

Selv om evalueringen bekrefter og understreker både behovet for og berettigelsen av RORG-ordningen, er det viktig at ordningen ikke blir for statisk. Det gjelder ikke bare den enkelte organisasjons virksomhet, men kanskje like mye det finansielle styrkeforholdet mellom de ulike organisasjonene. Ikke minst gjelder det hvilke organisasjoner som til enhver tid har rammeavtale.

Et viktig oppfølgingspunkt i evalueringen har vært å utvikle en metodikk for evaluering av informasjonsvirksomheten innenfor den enkelte organisasjon - og på tvers av organisasjoner med samme aktivitetsprofil. Dette arbeidet er nå igangsatt. Det er viktig at RORGene selv deltar aktivt i dette arbeidet. Jeg håper at dette vil bidra til å bedre kvaliteten på informasjonsarbeidet, og at denne evalueringsmetoden kan ha overføringsverdi også til andre organisasjoner og miljøer.

For regjeringen er det også viktig at man ser nærmere på samspillet mellom de ulike organisasjonene og hvor godt de utfyller hverandre. Denne delen av evalueringen av de frivillige organisasjonene, som også vil ta for seg samspillet mellom UD og NORAD, vil bli gjennomført av departementet i løpet av 2001 - som en foreløpig avslutning på de mange evalueringene av det eksterne miljøet.

Selv om det er viktig å understreke organisasjonenes uavhengighet i forhold til den til enhver tid gjeldende utenrikspolitikk, ønsker likevel Utenriksdepartementet å ha en tydeligere rolle i den framtidige koordineringen av dette eksterne miljøet. Departmentet vil bl.a. oppfordre til større felles satsninger, der også UD og NORAD i enkelte tilfeller kan delta.

Jeg tror spesielt at et tettere info-samarbeid mellom RORGene og de "fem store" bistandsorganisasjonene vil være fruktbart. En samlet innsats fra de fem store og deres profesjonelle informasjonsavdelinger vil gi mer tyngde til større markeringer. Samtidig vet vi at slike kampanjer lett blir ett slag i lufta uten en skikkelig oppfølging. Her har dere utvilsomt en tyngde og et pre, ikke minst gjennom deres nettverk og kontakter.

Mange organisasjoner har de senere årene satt i gang ulike utvekslingsprogrammer med tilsvarende miljøer i sør. Jeg tror en slik vekt på mellomfolkelig og mellommenneskelig kontakt er viktig også i informasjonsarbeidet. Det nye Fredskorpset er et viktig bidrag i så måte. Med omleggingen av Fredskorpset vektlegger vi læring og formidling, mer enn faglig bistand. Det legges opp til at et bredt spekter av frivillige organisasjoner og institusjoner med aktivt engasjement i utviklingsland skal kunne ta del i det nye Fredskorpset. Slik vil korpset få en bred folkelig forankring, samtidig som det vil kunne inspirere ungdom til økt innsats.

Jeg tror også at det er viktig at de frivillige organisasjonene i større utstrekning er villige til å eksperimentere og utvikle nye innfallsvinkler og metoder i informasjonsarbeidet, gjerne ved bruk av litt uortodokse - kanskje endog provoserende - virkemidler. For å si det kort: bruk fantasien – og benytt teknologien!

Med denne lille utfordringen vil jeg ønske dere et godt årsmøte!

Takk for oppmerksomheten.