(Kronikk i Klassekampen, 06.07.05)

Ingen organisasjoner som representerer de fattige eller som arbeider sammen med og for de fattige, har vært med i forarbeidet til høynivåkommisjonen for ”Legal Empowerment of the Poor” som offisielt skal lanseres i New York den 13. september i tilknytning til FNs generalforsamling.  På direkte spørsmål om noen organisasjoner for de fattige hadde blitt kontaktet i forbindelse med arbeidet for å opprette kommisjonen, svarte statssekretær Leiv Lunde nylig at det var et perfeksjonistisk krav å stille at en skulle ha kontaktet slike organisasjoner! 

Fagpersoner både i Utenriksdepartementet, Norad, norske forskningsmiljøer, bistandsorganisasjoner og i internasjonale organisasjoner som jobber blant og med fattige i utviklingsland, har reist sterke innvendinger mot opprettelsen av kommisjonen og måten arbeidet har skjedd på. Ekskluderingen av de fattige fra kommisjonen, er god nok grunn til å gå i mot hele kommisjonen, men i tillegg er det uakseptabelt at de Soto skal spille en nøkkelrolle i kommisjonens arbeid.

Årsaken til rikdom og  fattigdom

De Sotos er grunnleggeren av The Institute for Liberty and Democracy  i  Peru. Hans  hovedverk, The Mystery of Capital, bør leses av dem som er opptatt av utviklingsspøsmål. De Sotos forklaringsmodeller er så overflatiske og forenklede at de fleste leserne antagelig ikke vil tro det kan være så ille som jeg beskriver det i denne artikkelen. Les derfor de Sotos egne skrifter.

De Soto skriver ikke et ord om kolonialisme, imperialisme eller noen annen form for utbytting og undertrykking av utviklingslandene som årsaker til fattigdom. Årsaken til fattigdommen er at utviklingslandene mangler et formelt og enhetlig eiendomssystem. ”USA, Canada, Japan og Europa – de tjuefem utviklede nasjonene i verden – har lykkes så mye mer enn dem uten deres type tilgjengelige, integrerte og formelle eiendomssystemer at ingen i dag alvorlig vil foreslå økonomiske løsninger som ser bort i fra behovet for formell eiendom.” [i] ”Med legal eiendom hadde de avanserte nasjonene i Vesten nøkkelen til moderne utvikling …”[ii]

De Soto har enkle forklaringsmodeller både på årsakene til fattigdom og hva som må til for å bekjempe fattigdommen i verden. ”… det de fattige mangler er et legalt og integrert eiendomssystem som kan konvertere deres arbeid og sparing til kapital;” [iii] Når et slikt eiendomssystem blir opprettet, vil de fattige landene kunne komme seg ut av fattigdommen. I følge de Soto vil alle i samfunnet tjene på formalisering og et felles, privat eiendomssystem, men de fattige vil tjene mest.

Hjørnesteinen i de Sotos tenkning er at alle må ha privat og formell eiendomsrett til hus, jord og andre former for eiendom. Det er først når folk kan pantsette sin egen eiendom for å skaffe seg lån at det kan bli en økonomisk utvikling ut av fattigdom. ”Folk som ikke har noe å tape, er fanget i den skitne kjelleren av den før-kapitalistiske verden.” [iv]

I sin iver etter å fremme sin egen ideologi, hopper de Soto over fakta som ikke passer han. Ja, han bruker også med eksempler som nærmest må betraktes som pinlige for han selv. De Soto hyller Bill Gates og Microsoft og bruker han som et eksempel på hvor viktig patenter og eiendomsrettigheter er for suksess.  At det har vært viktig for at Bill Gates skulle kunne samle enorme personlige rikdommer, har selvsagt de Soto rett i. Men når han retorisk spør om ”Hvor mange nyvinninger innen programvare kunne ha blitt til uten patenter for å beskytte dem?”[v], så har han tydeligvis verken hørt om Linux eller andre typer fri programvare. Det er skremmende at en person som har en så høy stjerne i viktige maktmiljøer, ikke engang drøfter ulike sider ved patentsystemet. Det burde være nok å nevne protestene mot patenter på AIDS-medisiner.

De Soto tilskriver verken utviklingsland eller tidligere sosialistiske land noen gode egenskaper eller fortjenester. Ikke ett ord om forbedring av levestandard, industrialisering, utbygging av velferdsgoder, vitenskapelige framskritt i land som har kalt eller kaller seg sosialistiske.  Bekjempelse av analfabetisme, bedring av helsesituasjon, utbygging av industri mm som til tross for fattigdom og undertrykkelse, har skjedd i svært mange utviklingsland, nevnes heller ikke. De har ikke et enhetlig system for privat eiendomsrett med muligheter for pantsetting, kjøp og salg. De lever derfor i ”den skitne kjelleren av den før-kapitalistiske verden.”

Ingen alternativer

Samtidig som den globale bevegelsen for at ”en annen verden er mulig” øker i omfang og styrke, slår de Soto bombastisk fast at det ikke finnes noen alternativer til kapitalismen. I følge de Soto avsluttet Berlinmurens fall den politiske kampen mellom kapitalisme og kommunisme. ”Kapitalismen står alene som den eneste mulige rasjonelle måten å organisere en moderne økonomi. På dette tidspunktet av historien, har ingen ansvarlig nasjon noe valg.”[vi] … ”Tiden er nå moden for å løse problemet om hvorfor kapitalismen triumferer i vest og stanser opp praktisk talt alle andre steder. Alle rimelige alternativer til kapitalismen har nå forduftet, vi er nå endelig i en situasjon der vi objektivt og grundig kan studere kapitalismen.” [vii]

Det er ikke hvilken som helst form for kapitalisme de Soto står for. Han drøfter ikke ulike varianter av kapitalisme, og drøfter for eksempel ikke ulike sider ved frihandel, utenlandske investeringer eller statens rolle i ulike kapitalistiske samfunn. De Soto bare slår fast hva som er riktig; ”Utenlandske investeringer er, selvsagt, en veldig bra ting. Jo mer av det, jo bedre. Stabil valuta er bra, det er også frihandel, gjennomsiktig bankpraksis,  privatiseringen av statseid industri og alle de andre hjelpemidlene i Vestens apotekerbok.” [viii]

Selv om de Soto mener det ikke finnes noe alternativ, er han imidlertid bekymret og advarer mot å undervurdere marxistisk teori da massene av folk med lite håp ser etter et helhetlig verdenssyn for å forbedre sine desperate økonomiske utsikter. ”For dem som ikke har lagt merke til det, arsenalet av antikapitalisme og antiglobalisering bygger seg opp. Nå er det seriøs statistikk som gir antikapitalistene akkurat den ammunisjonen de trenger for å argumentere for at kapitalisme er en overføring av eiendom fra fattige til rikere land, at Vestens private investeringer i utviklingsland ikke er noe mindre enn en massiv overtakelse av deres ressurser fra multinasjonale selskaper.” [ix]

Ut i fra at de Soto, som i sitatet over, faktisk erkjenner viktige negative sider ved dagens kapitalisme og globalisering, skulle en tro at han analyserte dette nærmere. Det gjør han ikke. Analyser erstattes av besvergelser. Det er fordi verden ikke har forstått at en må ta i bruk hans analyser og løsninger, at det går så dårlig. Sjøltillitt mangler han i alle fall ikke.  

Død kapital

De Sotos store visjon er å formalisere alle former for eiendomsrett i et felles system for privat eierskap, og sikre de fattige private eiendomsrettigheter. For de Soto er hus og jord død og uproduktiv kapital så lenge det ikke er formelle, private eiendomsrettigheter med muligheter for å pantsette eiendom, selge og kjøpe til markedspris. Bruksverdi ser knapt ut til å eksistere for han. Så lenge hus bare er til å bo i, og jorda bare er til å dyrke, så er det uproduktiv, død, kapital.

Kollektiv eiendom og andre former for felles eiendoms- eller disposisjonsrett har ingen plass i de Sotos framtidsverden. De er hinder for utviklingen og opprettholder fattigdom.  Det er utrolig at en person kan ha fått en slik status innen viktige miljøer for sin politikk for eiendomsrettigheter, uten grundig å gå inn i de ulike formene for bruks og eiendomsrettigheter som faktisk finnes i store deler av verden, ikke minst i utviklingsland. Flertallet av de fattigste i verden er avhengig av fri utnyttelse av naturressurser som er felleseiendom – enten i form av statseiendom eller kollektiv eiendom. Bruksrett og ikke eiendomsrett er hovedformen i svært mange samfunn. For de Soto er dette uproduktive eiendomsformer.

 Det store flertallet i utviklingslandene ”…  har hus, men ikke noen eiendomspapirer, avlinger, men ikke noe skjøte, forretningsvirksomhet, men ingen status for bedriftsrettigheter. Det er mangel på tilgang på disse essensielle tingene som forklarer hvorfor folk som har tilpasset seg alle andre vestlige oppfinnelser, fra binders til atomreaktor, ikke har vært i stand til å produsere nok kapital for å få sin hjemmelige kapitalisme til å virke. Det er kapitalismens mysterium.” [x]

Gjennom å formalisere private eiendomsrettigheter vil også utviklingslandenes skatteinntekter kunne øke. Så lenge slumbeboerne i byene ikke har rett til å bo der de bor, og mangler skjøte på huset de bor i, så kan ikke staten heller skattlegge dem. Om bønder har bruksrett til jorda, men ikke privat eiendomsrett med muligheter for fritt å kjøpe og selge jorda, vil heller ikke de reelle økonomiske verdiene kunne skattlegges i følge de Sotos filosofi. Det er helt i tråd med ”the Washington consensus” – den nyliberale enigheten fra 1980-tallet om hovedlinjene for økonomisk utvikling. Utvidelse av skattegrunnlaget er et av elementene i den nyliberale økonomien.

En utvidelse av skattegrunnlaget slik at også de fattigste kan beskattes, vil selvsagt kunne føre til økt fattigdom, og ikke bare økte inntekter til staten som den igjen kan bruke til gode formål som helse og undervisning. En skulle forvente at de Soto i det minste drøftet en slik problemstilling, men det gjør han ikke.

Også blind høne …

De Soto er arrogant. En ting er at han slår fast hva Marx ikke forsto, men det nærmer seg det komiske når han skriver om hvorfor ingen andre enn han har fått med seg det reelle problemet; at de fattige mangler et legalt, integrert eiendomssystem som kan føre til at deres arbeid og sparing kan bli gjort om til kapital.  Med slike uttalelser og hans overflatiske analyser, er det lett å avfeie alt han tar opp. Men han tar opp viktige problemstillinger og har forslag som fortjener seriøs behandling. Det er et stort problem for millioner av bønder over store deler av verden at de driver på jord som de ikke har verken bruks- eller eiendomsrett til. Det er også et problem for mange slumbeboere i byer at de ikke har noen form for rett til å bo der de gjør. Byråkratiske, dyre og kompliserte og ugjennomsiktige registreringsformer for legal forretningsvirksomhet er også et stort problem i svært mange land.  De Soto gir mange eksempler som belyser slike problemer. Han forteller f.eks. at en forskningsgruppe han ledet i Lima, forsøkte å registrere en enmannsbedrift. De brukte seks timer hver dag på arbeidet med registreringen, og det tok dem 289 dager. Kostnadene for registrerningen var 31 ganger den månedlige minimumslønnen.  Det er uten tvil et behov for å gjøre noe med slike forhold, men det er langt i fra det til å kjøpe de Sotos løsninger..

En størrelse passer ikke til alle

Fattige i utviklingsland lever under svært ulike forhold. Tiltak som kan være progressive og støtte de fattige i ett område, kan fungere helt annerledes i et annet. De jordløse bøndene som har okkupert deler av storgods i Brasil, trenger eiendomsrett til jorda, mens urfolkene i Amazonas trenger støtte for å verne sine kollektive rettigheter.

Forhold som tilsynelatende er enkle, som behovet for å formalisere eiendomsrettigheter for slumbeboere i byer, er mer kompliserte enn det kan synes. Formalisering kan føre til økt urbanisering, konsentrasjon av eierforhold ved at slumbeboere selger sine eiendommer og reetablerer seg på nye områder uten eiendomsrett.

Høynivåkommisjonen som nå etableres og som de Soto skal lede, vil selvsagt ikke si at de går inn for én modell og at den slavisk vil følge de Sotos politikk. Dokumentene vil bli krydret med ord om å sikre urfolks rettigheter, fremme kvinnenes interesser, vise respekt for lokal kultur og eiendomsformer osv.  Men i prosjektpapiret som de Soto presenterte i Tanzania hadde han bare endret navnet på landet på de første sidene. Lenger ut i dokumentet sto forrige land planen var presentert i.  Det er ikke bare tomme beskyldninger når mange sier at de Stoto står for at en modell passer til alle.

[i] Hernando de Soto: The Mystery of Capital. Why capitalism triumphs in the West and fails everywhere else. Black Swan edition, 2001, s 175

[ii] Ibid s 50

[iii]  Ibid, s 241

[iv] Ibid s 55

[v] Ibid, s 238

[vi] Ibid s 1

[vii] Ibid, s 13

[viii] Ibid s 3

[ix]  Ibid s 227

[x]  Ibid, s 7